9. apr. 2014

26 years and counting




Igår hadde vi 26 års bryllupsdag. Ingen stor feiring - JB har vært syk de siste dagene, og jobbet dessuten sent. Vi får ta det igjen til helgen, tenker jeg. Men jeg lagde da yndlingsmåltidet hans, og han kjøpte kokosboller til meg. It's all good...




Han fikk dessuten en 26 punkts liste som beskrev ekteskapet vårt - på en måte.

Her er den. Helt usensurert. ;-)

1 - Et ekteskap

2 - To personer

3 - Tre hjem (Sandaker, Friheim, Madla)

4 - Fire barn 

5 - Fem biler (Peugot, Mazda, Saab, Audi, Volkswagen) (firmabiler teller ikke!) 

6 - Ja takk. Bedre og bedre. 

7 - Syv år på Friheim

8 - Åtte kjæledyr: Pus, Trampe, Misja, Muffe, Buzz, Nemi  - og et par dverghamstere... 

9 - Ni utenlandsferier: London (flere ganger), Ungarn, USA (flere ganger)  Thailand, Malta, Danmark, Singapore, Japan, Sverige

10 - TI-lgivelse. Livsviktig ingrediens. Takk...

11 - Søsken tilsammen. (Henriksen og Bjerga)

12 - Tolv Gitarer (hvis man regner med banjoen?)

13 - Antall Lexuser du har solgt i år? 

14 - Fjorten år med The Real Neils! (It's all one song!)

15 - Nei - her kommer jeg virkelig ikke på noe. Antall påskeegg du kommer til å spise i år? :-)

16 - Antall barnebarn vi satser på å få? Fire på hver? 

17 - Sytten år på Madla

18 - Jonah fyller snart

19 - Benjamin har nettopp fylt

20 - Tyve forskjellige kall i kirken (grovt regnet...)

21 - Tjueen år siden kjøkkenet ble pusset opp  - hurra for påbegynt kjøkkenprosjekt!

22 - Tjueto år i Stavanger Aftenblad

23 - Simens alder

24 - Celines alder 

25 - Et sølvbryllup feiret ifjor

26 - Og ennå ikke lei. 

Glad i deg!



6. mar. 2014

Tanker rundt reservasjonsretten




8.mars nærmer seg og mammabloggeren over alle mammabloggere, Susanne Kaluza kan gledestrålende melde om rekordstor oppslutning om 8.mars toget og parolen 'Nei til reservasjonsretten'.



Really?


Vanligvis beundrer jeg Susanne og innspillene hennes. Men denne gangen får jeg litt bismak.


Jeg har stusset over omfanget av oppmerksomhet debatten rundt den foreslåtte reservasjonsretten har fått, og hvilken retning den har tatt.


Jeg er usikker på om alle de som nå har tenkt å gå i 8. mars tog under parolen egentlig vet hva reservasjonsretten handler om?


Ut fra kommentarer på facebook, debatter og intervjuer i media skulle man nemlig tro at det er snakk om å omtrent fjerne retten til selvbestemt abort, eller i det minste kraftig redusere kvinners rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At forslaget setter kvinnekampen tilbake til førkrigstiden og at det er fritt frem for strikkepinner og moraliserende mørkemenn.


Hallo! Det er jo ikke det!


Dette er en marginal utfordring som gjelder utrolig få leger, og utrolig få kvinner. Kvinner som ønsker abort ikke gå via fastlegen for å få det, det har de ikke måttet på mange år. Og få gjør det.


Den største forskjellen på dagens ordning og den foreslåtte reservasjonsretten, er at de legene som 'har alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død' og som derfor ønsker å reservere seg mot å henvise til abort,  vil måtte reservere seg åpenlyst og offisielt, ikke bare henvise videre til en annen lege.


'Ivar Halvorsen som er Legeforeningens talsmann i denne saken har sagt følgende:  Dette er et veldig lite problem i Norge og egentlig handler det om noe helt annet enn abortsak. Det handler mest om hvordan en håndterer en liten gruppe leger.


Han er overrasket over omfanget av diskusjonen om reservasjonsrett som angår så få leger. Ifølge Legeforeningen får hver norske fastlege gjennomsnittlig to henvendelser om abort i året.

– Nå er vi midt på Vestlandet der det tradisjonelt har vært flest leger som er mot abort, og det er så få at vi knapt nok vet om noen som vil reservere seg mot å søke om abort for sine pasienter, sier Halvorsen.

 Dette er et ikke-problem. Kvinnens rett til å søke om abort blir ivaretatt. Hvis en fastlege reserverer seg, er det helt kurant for legene å bytte seg imellom, eller kvinnen bruker sin rett til å henvende seg direkte til sykehuset, sier Halvorsen.

I Legeforeningen mener de dette er blitt en del av det politiske spillet og at saken ikke fortjener den oppmerksomheten den har fått.


 Det har blitt en prinsippdebatt der folk har gått på murene og kastet stein. Vi må akseptere at slik er det, men det henger ikke sammen mer hverdagen, slik jeg opplever det, sier Bråtveit.
Ingen sier at det ikke er en menneskerett å bli gynekolog hvis du reserverer deg. Men når noen veldig få fastleger har behov for å reservere seg, blir det brukt en retorikk mot dem, som at det ikke er en menneskerett å være fastlege. Det hører ingen steder hjemme. Debatten er ute av proporsjoner, sier fastlegen på Finnøy.

(fra et intervju med NRK Rogaland, 28.01.2014)


Hvis abortloven og måten den håndteres på i dag er moden for debatt (og det synes jeg faktisk den bør være), så burde debatten heller dreie seg om hvorvidt det virkelig er slik at det er kvinnen som bestemmer selv. Jeg kan ikke basere mitt synspunkt på tall, men jeg har et generelt inntrykk av at når en kvinne velger å ta abort, så har hun ofte blitt satt under betydelig press fra omverdenen. Ikke fra legen - men kjæresten, mannen, familie eller venninner. Eller avisartikler og nettoppslag som presenterer abort som det eneste fornuftige alternativet ved et uønsket svangerskap...


Mitt syn på abort? Jeg siterer Mor Teresa:




“It is a poverty to decide that a child must die so that you may live as you wish.”

"How do we persuade a woman not to have an abortion? As always, we must persuade her with love... And we remind ourselves that love means to be willing to give until it hurts...”  


Abort burde vært unødvendig i vår del av verden, med den tilgangen vi har på prevensjon, og gode velferdsordninger for de som velger å bære frem barn.  Det er trist og paradoksalt å tenke på at ca. 15.000 for det aller meste friske fostre fjernes hvert år her til lands, samtidig som tallene på ufrivillig barnløse og par som ønsker å adoptere bare øker.


Barn er en gave, ikke et hinder. Og vi må alle ta konsekvensene av våre handlinger, på godt og vondt.












3. jan. 2014

Så hvordan gikk shoppestoppen?

 
Tid for oppsummering og tilståelse.

I 2013 skulle jeg altså ha shoppestopp på klær og sko.

Det gikk ganske bra frem til Tokyoturen i april. Det var faktisk en lettelse å ikke måtte 'bare kikke' når jeg var innom kjøpesenteret.

Så bortsett fra noen vanvittige høye sorte ankelstøvletter som går til alt og som var på salg og som jeg bare måtte ha... - holdt jeg meg altså på matta frem til Tokyo.
                       Montesinos - Ankelboots - gull(Noe lignende disse, bare høyere hæl)

Der hadde jeg dispensasjon, men det var egentlig unødvendig - for det aller meste i Tokyo var alt for lite til meg...

Men litt ble det jo -

Zara Animal Print Twill Trousers in Animal (white) - Lyst
Disse buksene fra Zara



                                         Sko omtrent som disse


og en sjøgrønn overdel som er sinnsykt kul, og som passer til det meste, men som jeg ikke har bilde av...

Så var jeg egentlig ganske flink frem til høsten. Da fant jeg nemlig ut at jeg trengte en sort jobb-bukse, en litt skikkelig en. Den jeg hadde var en kjip kjedebutikkvariant som mistet fasongen etter en halv times bruk og var moden for søpla. Ikke Fretexverdig engang, faktisk. Og en 'ordentlig' hvit skjorte. Dessuten hadde Filippa K endelig åpnet butikk i Stavanger, og det var jo en passelig anledning til å sjekke ut hva de hadde. Så i slutten av september dro jeg innom med et mål for øyet. Nei, to mål: Sort bukse. Hvit skjorte.

Og endte opp med sort dressbukse.

Mexx Metropolitan - Bukser - sort

Og denne fantastisk fine silkeblusen. (Som er det dyreste enkeltplagget jeg noen gang har kjøpt.)


                                   

Så når jeg kom ut av butikken uten en hvit skjorte, så måtte jeg jo stikke innom et par andre butikker og se om jeg fant en - siden det jo var det jeg egentlig hadde planlagt, ikke sant?

Og det fant jeg jo selvfølgelig. I tillegg til en mørkeblå kåpe, et burgunderrødt skjørt, en burgunder bukse, et par høyhælte svarte sko, strømpebukser og to par undertøysett... Gulp.

Jeg tror jeg tenkte at jeg da var så godt i gang at jeg like gjerne bare kunne fortsette.

Johannes tok meg selvsagt på fersken da jeg var på vei inn i huset med alle posene, og himlet litt med øynene...

Når det er sagt, så har jeg brukt alle plaggene masse, og fikk mye for pengene - bortsett fra den blå blusen, som kostet sin vekt i gull. Eller der omkring.

I ukene etterpå klarte jeg å svi av enda litt mer - på en svart bluse fra Mexx, en hvit bluse til, og et par lave ankelstøvletter. (fordi høye hæler er fint, men ikke praktisk hver dag...) Og en treningstights. Og et brokadeskjørt. He, he.

Men nå er det stopp igjen. Tror jeg.

Uansett - jeg har  handlet mye mindre enn normalt, selv om jeg totalt sett nok har brukt like mye penger, om ikke mer. Men jeg er blitt mer kresen, og kjøper heller noen få kvalitetsplagg, enn mange kjipe. Og jeg har også klart å holde meg til 'en ting inn, en ting ut' regelen. Alle plaggene nevnt ovenfor har erstattet gamle plagg, og ikke kommet i tillegg til.

Så alt i alt synes jeg det var vellykket. Nemlig.










27. nov. 2013

Hvilken Disneyfigur er du?

Ok. Profilbildet mitt på facebook trenger tydeligvis en forklaring...

Da jeg så filmen 'To på Rømmen' for første gang, ble jeg litt satt ut. Jeg er vant til at slemme karakterer i filmer og tv-serier heter Joanna, (ref. f.eks. Goldie Hawn i yndlingsfilmen min 'Overboard') men jeg hadde aldri før opplevd at jeg lignet på den slemme stemoren. Og ikke bare fysisk...
 

Mother Gothel er selvfølgelig vakrere og har slankere midje enn meg (hun er tross alt en Disneyfigur...) , men ellers er hun skummelt lik. De mørke krøllene, haken, kinnbena, de grå øynene, det litt sinte blikket, forfengeligheten, besserwissertendensene, kontrollfriken...(Og burgunder er tilfeldigvis yndlingsfargen min.)

Men på et punkt er vi heldigvis ikke så like. Nå er ikke Celine's hår kilden til evig ungdom, men hadde det vært det, så ville jeg neppe tvunget henne til å bli boende hos meg for alltid uansett. :-)

Hvilken Disneyfigur er du?

English Translation

My new facebook profile picture obviously needs some explaining...

When I saw the film 'Tangled' for the first time, I was quite horrified. I'm used to the fact that evil characters are called Joanna (re. Goldie Hawn in my all time favorite film 'Overboard'), but I had never before found a Disney character, let alone villain, I really ressembled. And not just physically either...

Ok, so Mother Gothel is of course more beautiful and has a smaller waist (she is, after all a Disney character), but apart from that, she is scarily like me. The dark curls, the chin, the cheekbones, the angry grey eyes, the vanity, the 'mother knows best', the control freak... And of course; burgundy is my favorite color.

But there is one thing that is not the same. Celine's hair is not the fountain of youth, but even if it was, I wouldn't force her to stay with me forever. :-)

Which Disney character do you identify yourself with?













11. nov. 2013

Sommerfavoritter (Bedre sent enn aldri og sånn...)

Vi skriver november, og på bloggen har det vært lite og ingen aktivitet på en stund. Til mine 4 faste lesere (eller der omkring...) må jeg bare få beklage. Blogg er et overskuddsprosjekt, som jeg har nevnt et par ganger før.

It is what it is. Og det er ok.

Her kommer en kjapp liten oppsummering av sensommer og høst. THFI. (Thank Heaven for Instagram, for de som lurte.)

Noen få dager på Sjernarøy. Om å gjøre å klemme inn minst mulig aktivitet på de få feriedagene vi hadde der. Banjospilling, hengekøye, plukking av bringebær, milkshake, lesing, kajakkpadling og Nemiturer.
video

(Og dette er aller første gangen jeg legger ut en egenprodusert video på bloggen.)

Begynnelsen av august: Leir på Tromøya. 120 unge kvinner og deres ledere i en uke med teltliv, myggstikk, sol, regn, vind, morgenbad, fnising, kanopadling, vannhenting, nattskravling, hemmelige venner, bål, haik, fantastisk natur og fine minner. Glad det er overstått? Ja. Frister det til gjentagelse? Ja...

 
Soloppgang etter en heller fuktig natt i gapahuk.


Bjellandstrand, der vi hadde morgensamlingene.
 


Siste dag. Ungdomslederne synger for de yngre jentene.
 

Tid for farvel.
 
Det har egentlig vært en ganske fin sommer på Vestlandet sånn værmessig. Så det ble noen turer til Solastranden.

video
 
Til Nemis store glede.
 
 
 
 
Og min...
 
 
 
Etter en ganske lite treningsfylt sommer pga. det trøblete bekkenet mitt (trodde jeg), bestemte jeg meg for å komme i gang igjen. Jeg hadde vondt uansett, men jeg savnet endorfinene, og tenkte at da kunne jeg i hvert fall ha det vondt for en grunn. Begynte forsiktig med joggeturer rundt Mosvannet, og sakte men sikkert tilbake til Store Stokkavann.
 
 
 
Mosvannsparken.

Men MR'en som ble bestilt i juli og utført i september, (da jeg egentlig begynte å føle meg ganske bra igjen), viste en stor prolaps, skiveutglidning og slitasje. Og satte dermed en effektiv stopper for joggeturene for en stund. Men styrketrening, stabilitetstrening og bevegelighetstrening går bra. Så da gjør jeg det.
 
 
 
Min nye drikkeflaske. Guttene stjal Imsdal flaskene mine hele tiden, så da måtte det bli en rosa en. (Drastic circumstances call for drastic measures. So far, so good.)

 

Sommerens yndlingsbøker fikk jeg fra mamma. En ny yndlingsforfatter: Lisa Genova.
Jeg leste to bøker av henne i sommer. 'Still Alice' og 'Left Neglected.' Begge var bøker som satt i hodet og hjertet lenge etter at jeg hadde lest dem. Anbefales... Og nå vet jeg hva mamma får til jul. :-)

 
På 'tur' med Nemi, og en god bok...
 
 
En helg i oktober var Johannes, Nemi og jeg inne på Bjergøy. Det er litt merkelig, men ganske fint, å være 'alene' sammen der inne. :-)
 

 
Nemis ansiktsuttrykk når hun innser at vi skal hjem igjen... Hun depper alltid i et par dager etter hjemkomsten. Bjergøy er himmelen for henne, selv om hun sliter med alvorlig separasjonsangst når vi er der. Vi kan ikke gå fra henne i det hele tatt.

 
 
Vi plukket store mengder bjørnebær,

 
Klippet plenen og buskene, og nøt de siste rosene.
 
 
Ranya viste noen av maleriene sine på en utstilling i oktober, og selv om dette bildet er litt utydelig, så er det et av mine absolutt favoritter. Det er deilig å se henne skape ting igjen.
 

 
 

Til slutt... Min nye utsikt på kontoret. Jeg begynte i ny stilling i samme firma i begynnelsen av september, og stortrives. Etter så mange år i 'front', er det herlig å få jobbe mer i kulissene. Jeg lærer masse, føler at jeg verdsettes og har en viktig funksjon i bedriften. 
 

 
( Jada, det er facebook til venstre, men jeg lover, det er unntaket, og ikke regelen. Det er rett og slett for travelt til at det skjer for ofte... )
 
 
 

Og så var en ny helg over. Johannes sin bursdagshelg og farsdag  faktisk. Ukene flyr... så banalt. Men dog. 

10. jul. 2013

Paradigmeskifte

Dette innlegget ble skrevet for et par måneder siden. Men jeg hadde ikke mage til å publisere den. Jeg har dessuten tenkt at det får være måte på selvopptatthet. :-) Men...:
Nå har jeg hatt noen uker helt uten trening pga. et trøblete bekken og ryggsmerter. (Nothing like pain to give you perspective?) Det gikk overraskende og skuffende fort å komme ut av 'regelmessig trening' vanene mine. Nå har jeg en jobb å gjøre med å komme tilbake i form...Det er kanskje en mulighet til virkelig å 'starte på ny frisk' - ikke bare fysisk, men mentalt også? So. Here goes.

I dag har jeg gjort noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har deltatt i et sykkelritt. Det var kaldt, vått og gjørmete, og blåste helt fryktelig, men jeg kom i mål, og utrolig nok så fristet det faktisk  til gjentagelse.

Mitt forhold til fysiske utskeielser er i grunnen litt sånn. Jeg vegrer meg for å prøve nye ting, men når jeg først har gjort det, så synes jeg faktisk det er litt gøy. Jeg påstår at jeg mangler konkurranseinstinkt, men det er en sannhet med modifikasjoner. Det er nok heller sånn at jeg ikke liker  å ikke være best, eller blant de beste, i det jeg gjør. Og dersom jeg ikke tror jeg kan hevde meg, så lar jeg heller være.


Men ikke alltid. Sånn som i dag. Eller når jeg har sprunget halvmaraton. Eller deltatt på yoga eller Cross-fit timer.

Jeg har tidligere skrevet om mitt trøblete forhold til mat her. Det trøblete forholdet til mat henger tett sammen med et litt trøblete forhold til kroppen min. Eller rettere sagt vekten min.

Jeg har tidligere også nevnt at jeg oppnådde det jeg trodde var trivselsvekten min for noen år siden, og at jeg klarte å holde den i omtrent 10 minutter. Den trivselsvekten var omtrent 10 kg lavere enn der jeg er nå, og fortsatt 7 kg mer enn høyden min skulle tilsi. Jeg har aldri drevet med jojoslanking.  Av den enkle grunn at jeg aldri har klart å slanke meg med vilje (bortsett fra da jeg var streng veganer i noen måneder for å bøte på andre helsegreier, og vekttapet kom som en bonus).

Men jeg har vel egentlig vært på slanker'n siden jeg var 13 år gammel,  og fikk pupper, i likhet med de fleste av mine medsøstre. Jeg tenkte/tenker alltid at dersom jeg bare fikk vekk magen, fikk vekk puppene - så ville livet mitt bli så mye bedre. Jeg vet jo egentlig bedre enn som så, men gammel vane er veldig vond å vende.

Selv om jeg høylytt har erklært at jeg er mer opptatt av å være i god form enn å ha fine former, så har jeg nok alltid ønsket å være slank og smal. Ikke frodig og rund og godt polstret som jeg jo er. Jeg kunne SI at jeg begynte å løpe fordi jeg ville komme i bedre form, eller tillate meg å spise hva jeg ville, men egentlig så ville jeg jo bare bli tynn sånn som maratonløpere er. (Det fungerte ikke...)

 
Jeg tenker at jeg egentlig er født i feil århundre. Da jeg var tenåring pleide Pappa  å vise meg bilder av maleriene til Rosetti og Boticelli. Han syntes jeg lignet kvinnene i maleriene deres.




Det var sikkert snilt ment, men jeg ville jo ikke se sånn ut! Jeg ville se ut som modellene i bladene jeg lå i timevis og bladde i. Selv om mamma ofte minnet meg på at modellene bare var kleshengere og i grunnen 'freaks of nature', så var det der lista lå, liksom. Frustrerende og uoppnåelig.




Nå er jeg voksen. Godt voksen til og med, men jeg sliter fortsatt med å slå meg til ro med at jeg aldri kommer til å være tynn. (Og jeg vet jo av erfaring at når jeg er 'tynn', så vil jeg fortsatt synes at jeg kan bli tynnere.) Så hvordan skal jeg klare å endre tankemønsteret mitt og 'Embrace my Curves'?

Kanskje første steg er å slutte å prøve å klemme meg inn i klær som er for små? Klær jeg har tatt vare på i årevis fordi jeg innbiller meg at jeg en dag skal klare å bli slank nok til å kunne bruke dem?

Kanskje jeg skal slutte å være så himla kritisk til alle bilder som tas av meg? Jeg er fæl til å slette alle bilder jeg ikke synes er 'bra nok' eller som viser meg fra ufordelaktige vinkler. Og å gjemme seg bak kameraet og alltid være den som tar bilder, gjør jo at man kan lure på om jeg idet hele tatt har vært tilstede i livet mitt. Denne bloggartikkelen her fikk meg til å tenke litt på akkurat det der.

Eller hva med å slutte å sammenligne meg selv med alle de tynneste og slankeste jentene i tyveårene,  og heller se på kvinnene på min egen alder? Abraham Lincoln sa nemlig: 'Comparison is the thief of joy. '

Og kanskje jeg skulle innlemme i takknemlighetsdagboken min alle tingene med kroppen min jeg faktisk er fornøyd med og takknemlig for? Den virker. Den er sunn og frisk. Den har båret frem og født og ammet fire flotte, friske barn. Den er sterk. Den er faktisk ganske veltrent. Den er utholdende. Bena mine er kanskje korte, men de er muskuløse. Jeg har ganske fine øyne. Jeg har fløyelsmyk hud...

Kanskje jeg skulle begynne å trene tung styrke? Å ha fokus på å være sterk, og
ikke nødvendigvis tynn. Strong is the New Skinny. Tross alt. Celine har prøvd å overtale meg en stund nå, men jeg har alltid syntes at styrketrening var kjedelig, i forhold til mange andre treningsformer. Men kanskje, kanskje, jeg finner ut jeg egentlig liker det, i likhet med sykkelrittet i dag?


En ting er sikkert: et paradigmeskifte er påkrevd.








22. mai 2013

Søvn og sånn

 Litt stille på bloggfronten her. Til alle mine (4?) faste lesere, så beklager jeg veldig. Nettdietten min (avlogging etter 20:00 hvis ungene er i hus) og travlere dager på jobb gjør at det begrenser seg selv.

Søvn, ja. I noen år levde jeg i den villfarelse at jeg var en helt framifrå utgave av morsarten, fordi jeg hadde barn som sov hele natten fra de var bittesmå. Før dere får lyst til å halshugge meg, la meg ile til og si , at jeg etter hvert har forstått at det neppe var min fortjeneste...

Jeg nøt rett og slett godt av at jeg fikk fire barn med særdeles gode sovehjerter. Og godt er det.
Jeg fungerer nemlig dårlig med lite søvn, og det spørs om det hadde blitt så mange som fire barn i det hele tatt, dersom jeg hadde blitt utsatt for kolikk og nattevåk.

Det høres sikkert utrolig blærete ut, men jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at jeg er blitt holdt våken om natten av små barn en eneste gang i løpet av min mamma-karriere. Nå begynner det jo å bli en stund siden, så det er ikke umulig at jeg har fortrengt en og annen våkenatt pga. tenner eller sykdom, men i det store og hele, så har det jeg har måttet oppleve av søvnmangel heller dreid seg om min kjære manns snorking, mildt stress i forbindelse med ny jobb eller bekymringer om tenåringer.

Førstemann la listen. Vi kaller henne fortsatt murmeldyret. Hun sov rundt fra ca. 6 uker. Jeg ammet henne i elleve tiden før jeg la meg, så sov hun til ca. seks neste morgen, hvorpå jeg tok henne inn til meg, ammet henne igjen, og så sovnet vi igjen begge to, og sto opp i halv  ni-tiden. Så sov hun igjen et par timer mellom 11 og 13, og igjen en time eller to ca. 16, og så la hun seg igjen i 20-tiden. Vi holdt på å bygge nytt hus, og pappa'n dro ofte rett fra jobb til det nye huset og styrte med maling og tapetsering. Da han kom hjem igjen sånn i halv elleve tiden på kvelden, så hadde han jo ikke sett henne hele dagen. Så da VEKKET han henne for å leke en liten halvtime - og så la hun seg igjen og sov. Null problem. (Og stikk i strid med alle ekspertråd)

Jeg skjønner jo at dette ikke er helt normalt. Men det var virkelig en velsignelse i forkledning. Jeg ble nemlig gravid igjen etter tre måneder (!), og var ganske trøtt selv...

 
Eldstemann fortsatte sovemønsteret sitt mer eller mindre, også etter at jeg sluttet å amme og lillebror kom til verden. Lillebror sov ikke fullt så mye, men etter noen få måneder hadde de omtrent samme rytme. Våknet i halv ni tiden, sov et par timer på formiddagen, kanskje en liten lur på ettermiddagen, og så i seng i åttetiden på kvelden.

De sov på eget rom fra ca. 4 måneder. De delte også rom. Jeg var nok påvirket av mine egne foreldres rutiner rundt leggetid og soving, og det falt meg ikke inn at de kunne komme til å våkne om nettene.

Da eldstemann var 4 og et halvt, kom tredjemann. Og så fjerdemann 15 måneder senere. At de to siste var så tette, var hakket mer planlagt enn de første to. Vi så nemlig hvor stor glede de første to hadde av hverandre. De siste to sov like godt som sine to eldre søsken. Men nå var de to eldste så store at de kunne klatre ut av sine egne senger - og det gjorde de. De vekslet på å komme inn til oss og sove videre med oss,  (Tenk - vi drev med samsoving uten å vite hva det var!) eller å klatre oppi sengene til hverandre og sove videre der.

I noen år var det ikke uvanlig for oss å våkne om morgenen og finne mellom fire og seks personer i sengen. Søvnkvaliteten var kanskje ikke alltid optimal, men vi sov. Det var like vanlig å finne dem i hverandres senger. Og det var helt greit.


 
Jeg skal derfor ikke komme med masse råd om soving og hvordan man takler nattevåk - men jeg har tenkt en del på dette i det siste - og er egentlig mest nyskjerrig på om det har skjedd en endring i barns søvnmønster generelt de siste årene, eller om det er internett og bloggverden som gjør at vi nå deler nattevåkingen med hverandre, og at det dermed bare virker som det er flere barn med sovevansker nå enn før?

Jeg har en kollega som har en treåring og en baby på ni måneder. Han og kona har ikke sovet en hel natt siden førstemann ble født. Førstemann ville aldri legge seg, og var ekstremt utholdende. Og hun våknet svært tidlig i tillegg, når hun først hadde sovnet. Nestemann legger seg greit, men sover bare et par timer, før hun våkner og holder det gående i timesvis. Hun våkner også ekstremt tidlig, gjerne i femtiden om morgenen - og er klar for en ny dag. Jeg er full av beundring for dette paret som ser ut til å fungere greit til tross for ekstremt lite søvn over lang tid. Jeg ville helt seriøst sannsynligvis ha tørnet.

Det er ikke for ingenting at søvnmangel regnes som en av de aller mest effektive torturmetoder, og det er en kjent sak at søvnmangel kan utløse psykotiske episoder.

Jeg googlet 'children who don't sleep', og ramlet innom blogger og nettsteder med hundrevis av desperate foreldres beretninger om 'å ha prøvd alt', om medisinering av småbarn, om testing av all slags dietter, om innleiing av 'natt - au-pairer' for å få et par netter uavbrutt søvn.

Jeg fant teorier om autisme, om gluten-intoleranse, om ADHD, om overstimulering av småbarn. Jeg fant nettbutikker som tilbød alt fra magnet-plaster til soveposepysj .  Og jeg forstår at det er et stort marked der ute...

Jeg har også de senere årene lest en del artikler (f.eks. her og her) som forteller om flere og flere foreldre som trenger hjelp og veiledning i forhold til det å få barna til å sove. Er det blitt verre nå enn før, eller er det bare blitt mer stuerent å be om hjelp? Eller kanskje vi har større forventninger til foreldrerollen og hvordan vi skal takle den? Har vi som samfunn et større behov for å få stilt diagnoser?

Og hva med nasjonale forskjeller? En interessant artikkel i Psychology Today tok for seg den store forskjellen mellom antall ADHD diagnoser i USA i forhold til Frankrike. Jeg undrer meg på hvor Norge ville plassert seg på skalaen?

I fjor høst passet jeg nevøen min og niesen min på henholdsvis tre og ett år en langhelg. Ettåringen sover lett og våkner en del om nettene. Jeg var helt utkjørt etter en helg. Jeg tør ikke tenke på hvor sliten søsteren min og mannen må være!

Jeg skulle ønske jeg hadde en 'one size fits all' løsning til henne og alle de andre som sliter der ute, men det er vel slik som overalt ellers: Barn er forskjellige. Noen trenger mer søvn enn andre, og heldigvis, så vokser de fleste barn av seg 'våkne om natten' greiene etter hvert.

Men nå er det leggetid for denne tenåringsmammaen. Ungene legger seg nok etter meg, de begynner sent på skolen i morgen, og styrer seg selv... Det er nemlig lenge siden det ble slutt på 'voksentid på kvelden'!


LinkWithin

Related Posts with Thumbnails