Namasté Simen.

Fredag opplevde jeg noe pussig. I min bestrebelse etter å finne på alt mulig annet å gjøre enn det jeg faktisk skulle (som f.eks å forberede EFY klassene mine...), begynte jeg å gruppere ansikter i Picasa. Picasa har et ansiktsgjenkjenningsprogram innebygd i bildebiblioteket, og når du klikker på et ansikt, foreslår den andre ansikter som Picasa mener må være samme person, og så kan du legge dem i egne personmapper. Jeg fikk selvfølgelig opp mange 'likheter' som jeg hadde forventet . Benjamin og Ranya med meg. Celine og Michelle sammen, osv.
Men da Thorvaldsens Kristus poppet opp som et forslag ved siden av Simen sitt bilde, fikk jeg meg en liten vekker.
Hvor ofte husker jeg på at barna mine bokstavelig talt er Guds barn? Hvor ofte anerkjenner jeg deres guddommelige egenskaper? Hvor ofte tenker jeg på at Kristus ikke bare er min bror, men også hans?

Namasté Simen. I salute the divinity within you.