17.mai og traumer

Igår var det 17. mai. Merker i enda større grad enn før at vi er inne i en slags 'mellomfase'. Ingen små barn som skal følges i barnetog, ingen travel korpsfrokost, ingen som må transporteres til byen for å gå i folketoget med fotballaget/capoeiraklubben/stupeklubben. Bare en litt sånn passe fredelig formiddag, der de to yngste tenåringene strenet avgårde selvpyntet i dress og skjorte og slips, og som vi deretter ikke så snurten av på mange timer. En kort spasertur med Nemi ned til Madlaveien for å se barnetoget, deretter en hyggelig time eller så hos Jeanette og Jan med en kopp urtete. Så hjem for å lage litt mere mat til kveldens familieselskap, lese litt, dorme litt, kikke litt på tv... For på kvelden å bli litt sånn halvinvadert av voksne barn og svoger og svigerinne og svigerforeldre og nevøer og nieser med kjærester og slikt, spise litt for mye og så slappe av i hyggelig lag.

Hos Jeannette snakket vi om tidligere feiringer og jeg måtte selvfølgelig fortelle om min aller første og meget traumatiske 17. mai i Norge, og bare å fortelle om det gjorde at tårene spratt. Jeg kan jo heldigvis le av det også nå, men fortsatt begynner jeg å grine bare av tanken!

Jeg var 8 år gammel, og gikk i 2. klasse på Slemdal skole i Oslo, og var aspirant i skolekorpset. Jeg hadde bodd i Norge i litt over et halvt år, og hadde begynt å  lære norsk. Alle snakket om dette 'toget' vi skulle gå i, og hvor flott alt skulle være. Jeg husker jeg var litt bekymret fordi jeg ikke hadde mørkeblå bukse som var en del av uniformen, og måtte bruke en mørkegrønn bukse istedet, men det var ingenting i forhold til den skrekkelige opplevelsen selve barnetoget skulle vise seg å bli!

Jeg troppet opp i skolegården som jeg hadde fått beskjed om, og tok t-banen med resten av skolen og korpset til Oslo sentrum, og etter en lang og for meg fullstendig kaotisk oppstillingsperiode, så begynte vi  å gå. Og gå og gå og gå... Barnetoget i Oslo er kjempelangt, og vi skulle gå fra Youngstorget tror jeg, og opp Karl Johan og forbi slottet og bort til Parkveien der toget ble oppløst. Jeg trodde jo at T-banen var 'toget' og syntes igrunnen ikke det var så veldig stas, men ble først alvorlig bekymret da jeg så de enorme fokemengdene i sentrum og at vi beveget oss lenger og lenger vekk fra utgangspunktet. Jeg ante ikke hvor mamma og pappa var, og jeg visste ikke hvor 'toget' sluttet, og om jeg ville finne veien tilbake til t-banestasjonen i det hele tatt. Det var stekende varmt, og jo lenger opp Karl Johan jeg kom, jo mer strømmet tårene nedover kinnene mine. Jeg gråt og gråt, men ingen enset det i det hele tatt, og da toget til slutt løste seg opp ble jeg stående i folkemengden og hulke høyt, inntil mamma og pappa (som selvfølgelig hadde hele kontrollen på hentested og tid), kom og 'reddet' meg.

Denne episoden forklarer nok delvis min irrasjonelle frykt for å lese Paddington Bjørn bøkene. Paddington klarte stadig vekk å komme vekk fra menneskene sine, og havnet alltid i trøbbel da han var alene. Kunne han ikke bare holdt seg på plass hos familien sin..?