25. mar. 2013

Benjababy, Mammagener og litt Bokanmeldelse

Scroll down for English version!



Benjababy er blitt 18 år, og 18-åringen er på treningsleir i det store utland denne uken. Mor har hvilepuls. Jeg mangler visst et bekymringsgen. Jeg er litt sånn 'ute av syne, ute av sinn' type mamma. No news is good news, og sånn. Jeg har omsider lest ferdig boken 'Beklager, jeg må være mamma' - vårens store mammabloggfarsott - av Karianne Gamkinn, og det slo meg at jeg faktisk  aldri har stått på jobb med melkespreng og grått og lengtet hjem til babyene mine. Så jeg kjente meg ikke nødvendigvis igjen i alt.

Men ellers likte jeg boken godt. Mammadamen, hvis blogg jeg først oppdaget i romjulen, har skrevet varmt, ærlig og godt om å være mamma i det moderne velferdssamfunnet Norge. At hun har truffet en nerve og at mange kjenner seg igjen i det hun beskriver er det ingen tvil om. Det er dessuten flott at det omsider er stuerent å innrømme at nei, småbarnsforeldre kan ikke få alt, eller få til alt, (ihvertfall ikke samtidig)  - og ikke vil alle det heller. Det er lov å velge 'annerledes' en periode. Det er lov å roe ned, jobbe deltid, være hjemme, flytte på landet - eller ikke - for familiens skyld.




Det har vært mange innlegg i denne debatten de siste ukene. Jeg har lest til krampa tok meg (Se her, og her, og her bl.a), med det resultat at jeg ikke har skrevet så mye selv. Jeg har vært både provosert og glad og alt i mellom. Og takknemlig for at jeg ikke lenger er i den fasen av livet at jeg må velge om jeg skal sende en ett-åring i barnehagen eller ei.

Nr. 1 gikk faktisk ikke i barnehage i det hele tatt. Hun gikk deltid til dagmamma fra hun var 16 måneder og fikk et år på førskole før hun begynte i første klasse.
Nr. 2. gikk deltid til dagmamma fra han var 4 måneder(!) og  i korttidsbarnehage fra han var 4 år.
Nr. 3 og 4 gikk i korttidsbarnehage fra de var tre år, og tilbragte resten av tiden jeg var på jobb hos Farmor som bodde i gangavstand fra barnehagen.

Fulltidsbarnehage var faktisk aldri aktuelt for oss. Det var for dyrt. (Dette var før max-pris og full barnehagedekning) Tidene passet ikke med jobben min, og vi bodde litt avsides de første årene, slik at transport frem og tilbake ville blitt en utfordring. Dessuten bodde vi på et boligfelt der det var  en god del andre jevnaldrende barn som også var hjemme på dagtid, og en del hjemmeværende mødre. Vi hadde besteforeldre i nærheten, og var særs heldige med deltidsdagmammaene våre. Jeg jobbet deltid i nesten 20 år. Alt fra 50 - 80 %, og stort sett skiftarbeid. Pappa i huset fikk mange kvelder og tidlige morgener og helger alene med barna mens mamma var på jobb - og det var flott.  Jeg klarte også stort sett å bytte vakter om nødvendig slik at jeg kunne få med meg avslutninger eller påskefrokoster eller klasseturer til oljemuseet. Vi fant ordninger som fungerte for oss, som forandret seg  over tid, og som var tilpasset vår families livssituasjon der og da. Det er faktisk bare nå i det siste at jeg har skjønt at det nok var særs politisk ukorrekt av oss å velge sånn, selv da...

Som jeg skrev til å begynne med - jeg tror jeg mangler et mammagen, eller bekymringsgen. Eller kanskje det bare er et multitaskingsgen som ikke er på plass? En periode var det så travelt hjemme, at det var deilig å komme seg på jobb og få lest avisen i fred. Og når jeg var på jobb, så ofret jeg sjelden de hjemme en tanke. Mest fordi det var travelt på jobb også, og jeg som sagt ikke er så god til å gjøre flere ting på en gang. Dessuten tenkte jeg at å bekymre meg for det som foregikk hjemme mens jeg var borte var ganske bortkastet. Jeg kunne jo ikke akkurat gjøre så mye med det!

Mer en èn gang har jeg sagt at jeg bare ikke er skrudd sammen for å jobbe fullt. Mest på fleip, men litt på alvor. Og det tok vi konsekvensen av. En fornøyd mamma, gir fornøyde barn. Var jeg fornøyd bestandig med valget? Nja. Jeg husker faktisk en gang eller to der jeg gråt av frustrasjon over at jobben jeg hadde var litt sånn 'dead-end' , nettopp fordi den var en deltidsjobb. Jeg trivdes bare sånn passelig, og lønnen var til å grine av. Jeg var misunnelig på mannen min som hadde avansert til en lederstilling der han fikk brukt evnene sine og som gledet seg til å gå på jobb hver dag. Jeg visste fortsatt ikke hva jeg skulle bli når jeg ble stor - og jeg var over 30. Jeg tenkte at løsningen måtte være at jeg tok mer utdannelse. Så jeg prøvde, men slet meg selv helt ut med å forsøke å kombinere alt. For jeg var liksom ikke villig til å gi slipp på noe mens jeg holdt på. Ikke så lurt.

Dermed må jeg se langt etter god pensjon og en superspennende og givende jobb. Men noen må jo utføre de litt ruteinpregede og ikke så spennende jobbene også, ikke sant? Med hyggelige kolleger og grei lønn går det meste bra.  Jeg har nok ca. 20 yrkesaktive år igjen , og når jeg går av med pensjon vil jeg ha jobbet 100% omtrent halvparten av 'karrieren' min. Det var sånn det ble. Og det er helt ok. Det nytter ihvertfall lite å angre på det nå! Og det gjør jeg heller ikke!

Igår kveld hadde vi nest eldstemann hjemme på søndagsmiddag. Han vil stort sett alltid sette på gamle hjemmevideoer av søskenflokken da de var mindre. Igår også. Vi dro fram en av de første som vi sjelden ser, fordi den bl.a inneholder et altfor langt og kjedelig opptak av en selskapslek på en eller annen fest. (Korte sekvenser, folkens, korte sekvenser!) Men den inneholder også nyfødtperioden til 18-åringen, og noen herlige opptak av en 4-åring og en 5-åring som har snøballkrig med pappa, og en ubetalelig sekvens der 4-åringen vasker opp på egen hånd, dypt konsentrert. Da kjente jeg mammahjertet smeltet litt, og mammagenene dukket frem, og jeg mante fram den herlige duften av nyfødt baby og mykheten av nyfødte føtter. Og tenkte takknemlig tanker. Tenk, jeg har fått lov til å oppleve å være mamma! Det har vært både slitsomt og frustrerende og dyrt. Men det har jammen vært morsomt og spennende og givende også!




In English

Benjababy has turned 18. And the 18-yearold is abroad at soccer camp this week. I'm fine. I seem to be lacking the worry gene. I'm more of an 'out of sight, out of mind' kind of mother. No news is good news, usually.  I have finally finished reading the book 'Sorry, I have to be a mummy' - this spring's mummy blog hit, written by Karianne Gamkinn. It occurred to me that I have never actually stood in tears at work, bursting with hormones and breast milk, wishing I was at home with my babies. So no, I couldn't really identify with everything in the book.

That in no way means I didn't enjoy it. Mammadamen, whose blog I dscovered around Christmas, has written a warm, honest and eloquent account of motherhood in contemporary Norway. The country in the world with the highest percentage of women in the work force (over 80%), and the highest percentage of births per. capita in Europe. She has no doubt struck a nerve, and there are many who seem to feel the same way. I find it refreshing that it is finally 'allowed' to admit in public that, no, women can't have it all, or do it  all - at least all at the same time - , and some of them don't want to either. It's ok to choose differently for a while. To slow down, stay at home, work part-time, move out to the country - or not - for the sake of the family's well-being.

There have been a lot of blogposts and articles, and talkshow segments covering this subject recently. I have read pretty much everything, resulting in me not writing quite as much as I otherwise might have. I have been provoked, pleasantly suprised, and everything in between. But mostly grateful that I am no longer at the point in life where I have to choose whether to send a one year old off to full time daycare or not. 

Full time day care was actually never an option for us. It was too expensive. (This was before there was a maximum limit to what one paid) The hours didn't fit my work schedule. We only had one car and transport would have been an issue. And we lived in an area where there were still other children at home during the day. We were also blessed with helpful grandparents close by, and we were very lucky with our babysitters. I worked part time for almost 20 years, and mostly shifts, so the daddy got to spend countless evenings, early mornings and weekends alone with the kids. He coped wonderfully. Healthy for all. I also managed to switch shifts so I could attend school functions or outings or sports events when necessary. We found solutions that worked for us, that changed over time, and that fit our particular family's needs at that given time. It is actually only recently that I have realised how politically incorrect we have been in choosing that route, even then.

As I stated at the beginning of the post, I seem to lack a worry gene. Or maybe just a multitasking gene. At one point, home life was so crazy busy that I would love going off to work so I could read the newspaper in peace. And when I was at work, I rarely thought of those at home. Mostly because work was busy too, but also because I suck at doing more than one thing at a time. Not to mention that worrying about what was going on at home while I was gone seemed to be a massive waste of energy. It wasn't like I could actually do anything about it!

More than once I have said that I'm just simply not built to work full time. Mostly as a joke, but not without a hint of seriousness. And we made our decision based on that. A happy mother makes for happy children. Was I always happy about the choice we had made. Nyeah... I can recall a couple of times where I have cried tears of frustration over being stuck in a dead- end job because it was part-time, the pay was rubbish, and I didn't really enjoy it. I was jealous of my husband who was advancing nicely in his field, getting to use his abilities and looking forward to going to work every day. I still had no idea what I wanted to be when I grew up, and I was over 30. I thought the solution was more education. So I tried. But pretty much ran myself into the ground, because I wouldn't let go of anything else in order to study. Not smart. For me. Or the family.

So I waved goodbye to a fat pension and and a super exciting , rewarding career. But someone has to do the routine stuff too, right? With pleasant colleagues and decent pay, it's all good.  I have about 20 years of work left, so when I retire, I will have worked full time approximately half of my 'career' Thats's the way the cookie crumbled. And that's ok. No point regretting it. And I don't!

Last night our  second oldest came home for sunday dinner.  He pretty much always demands that we watch old family home videos. Yesterday was no exception. We picked out an early one, from when Benjababy was newborn. We laughed until we cried watching the 5 year old's exasperation as Daddy dodged her snowballs, and the 4 year old carefully washed dishes all on his own. My Mummy heart melted, and my Mummy genes managed to recreate the intoxicating smell of newborn baby and the softness of newborn feet. And I thought grateful thoughts. Imagine!  I have been allowed to be a Mummy! It has been exhausting, frustrating and expensive. But man alive, it has been fun and exciting and rewarding too!

2 kommentarer:

  1. Tusen takk for fine ord, Jojo. Delte den på Facebook-siden min, jeg:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Karianne! Gratulerer med bokutgivelse og så masse positiv oppmerksomhet! Vel fortjent!

      Slett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails