Kjærlighetsspråk og ødelagte vaskemaskiner

For noen år tibake leste jeg en da svært populær samlivsbok som het 'Kjærlighetens 5 språk'. Det meste var ganske innlysende, men det ble brukt mange gode og tankevekkende eksempler på kommunikasjonssvikt i heimen som bunnet i at partene ikke forsto eller snakket hverandres kjærlighetsspråk.

Den gode nyheten var at man kan lære seg å bli flytende i andre kjærlighetsspråk enn sitt eller sine egne. (For de fleste av oss har et primærspråk og et eller flere sekundærspråk.) 

Jeg liker å se på meg selv som ganske god i språk. Men kjærlighetsspråk er ikke like lett å tilegne seg som fransk og engelsk...

De 5 språkene er anerkjennende ord, tid for hverandre, tjenester, gaver og fysisk nærhet.

Jeg vet hva mitt språk er. Og heldigvis har jeg endelig lært å forstå min bedre halvdel sitt språk, selv om det av og til er helt gresk for meg.

I forrige uke ville plutselig ikke trommelen i vaskemaskinen gå rundt lenger. Reimen var røket. I et hus med x antall tenåringer og treningsglade foreldre er vaskemaskinen kanskje min beste venn. Jeg er ingen utpreget husmor. Jeg er ikke spesielt glad i, eller flink til å lage mat. Jeg har ikke stor sans for interiør og å 'gjøre det koselig rundt meg'. Jeg dreper alle planter. Men jeg er god på klessvask. Jeg liker å stryke. Jeg elsker å brette klær og sortere sokker. Når vaskemaskinen ryker blir desperasjonen synlig og trøstespising og andre ulumskheter uungåelige.

Så nå vet jeg at min mann elsker meg. Fordi han ved første ledige øyeblikk åpnet vaskemaskinen opp, fant feilen, bestilte ny, satte den nye reimen på plass og fikk den 16 år gamle maskinen til å fungere som ny igjen.
Og i samme slengen skiftet han ut lyspærene over komfyren IGJEN. Jo - han er visst glad i meg.

Jeg hadde kanskje foretrukket et lite kjærlighetsbrev og en klem, men når jeg tenker etter, så var nok kjærlighetserklæringen jeg fikk vel så bra.

Så - vet du hva ditt språk er?