10. jul. 2013

Paradigmeskifte

Dette innlegget ble skrevet for et par måneder siden. Men jeg hadde ikke mage til å publisere den. Jeg har dessuten tenkt at det får være måte på selvopptatthet. :-) Men...:
Nå har jeg hatt noen uker helt uten trening pga. et trøblete bekken og ryggsmerter. (Nothing like pain to give you perspective?) Det gikk overraskende og skuffende fort å komme ut av 'regelmessig trening' vanene mine. Nå har jeg en jobb å gjøre med å komme tilbake i form...Det er kanskje en mulighet til virkelig å 'starte på ny frisk' - ikke bare fysisk, men mentalt også? So. Here goes.

I dag har jeg gjort noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har deltatt i et sykkelritt. Det var kaldt, vått og gjørmete, og blåste helt fryktelig, men jeg kom i mål, og utrolig nok så fristet det faktisk  til gjentagelse.

Mitt forhold til fysiske utskeielser er i grunnen litt sånn. Jeg vegrer meg for å prøve nye ting, men når jeg først har gjort det, så synes jeg faktisk det er litt gøy. Jeg påstår at jeg mangler konkurranseinstinkt, men det er en sannhet med modifikasjoner. Det er nok heller sånn at jeg ikke liker  å ikke være best, eller blant de beste, i det jeg gjør. Og dersom jeg ikke tror jeg kan hevde meg, så lar jeg heller være.


Men ikke alltid. Sånn som i dag. Eller når jeg har sprunget halvmaraton. Eller deltatt på yoga eller Cross-fit timer.

Jeg har tidligere skrevet om mitt trøblete forhold til mat her. Det trøblete forholdet til mat henger tett sammen med et litt trøblete forhold til kroppen min. Eller rettere sagt vekten min.

Jeg har tidligere også nevnt at jeg oppnådde det jeg trodde var trivselsvekten min for noen år siden, og at jeg klarte å holde den i omtrent 10 minutter. Den trivselsvekten var omtrent 10 kg lavere enn der jeg er nå, og fortsatt 7 kg mer enn høyden min skulle tilsi. Jeg har aldri drevet med jojoslanking.  Av den enkle grunn at jeg aldri har klart å slanke meg med vilje (bortsett fra da jeg var streng veganer i noen måneder for å bøte på andre helsegreier, og vekttapet kom som en bonus).

Men jeg har vel egentlig vært på slanker'n siden jeg var 13 år gammel,  og fikk pupper, i likhet med de fleste av mine medsøstre. Jeg tenkte/tenker alltid at dersom jeg bare fikk vekk magen, fikk vekk puppene - så ville livet mitt bli så mye bedre. Jeg vet jo egentlig bedre enn som så, men gammel vane er veldig vond å vende.

Selv om jeg høylytt har erklært at jeg er mer opptatt av å være i god form enn å ha fine former, så har jeg nok alltid ønsket å være slank og smal. Ikke frodig og rund og godt polstret som jeg jo er. Jeg kunne SI at jeg begynte å løpe fordi jeg ville komme i bedre form, eller tillate meg å spise hva jeg ville, men egentlig så ville jeg jo bare bli tynn sånn som maratonløpere er. (Det fungerte ikke...)

 
Jeg tenker at jeg egentlig er født i feil århundre. Da jeg var tenåring pleide Pappa  å vise meg bilder av maleriene til Rosetti og Boticelli. Han syntes jeg lignet kvinnene i maleriene deres.




Det var sikkert snilt ment, men jeg ville jo ikke se sånn ut! Jeg ville se ut som modellene i bladene jeg lå i timevis og bladde i. Selv om mamma ofte minnet meg på at modellene bare var kleshengere og i grunnen 'freaks of nature', så var det der lista lå, liksom. Frustrerende og uoppnåelig.




Nå er jeg voksen. Godt voksen til og med, men jeg sliter fortsatt med å slå meg til ro med at jeg aldri kommer til å være tynn. (Og jeg vet jo av erfaring at når jeg er 'tynn', så vil jeg fortsatt synes at jeg kan bli tynnere.) Så hvordan skal jeg klare å endre tankemønsteret mitt og 'Embrace my Curves'?

Kanskje første steg er å slutte å prøve å klemme meg inn i klær som er for små? Klær jeg har tatt vare på i årevis fordi jeg innbiller meg at jeg en dag skal klare å bli slank nok til å kunne bruke dem?

Kanskje jeg skal slutte å være så himla kritisk til alle bilder som tas av meg? Jeg er fæl til å slette alle bilder jeg ikke synes er 'bra nok' eller som viser meg fra ufordelaktige vinkler. Og å gjemme seg bak kameraet og alltid være den som tar bilder, gjør jo at man kan lure på om jeg idet hele tatt har vært tilstede i livet mitt. Denne bloggartikkelen her fikk meg til å tenke litt på akkurat det der.

Eller hva med å slutte å sammenligne meg selv med alle de tynneste og slankeste jentene i tyveårene,  og heller se på kvinnene på min egen alder? Abraham Lincoln sa nemlig: 'Comparison is the thief of joy. '

Og kanskje jeg skulle innlemme i takknemlighetsdagboken min alle tingene med kroppen min jeg faktisk er fornøyd med og takknemlig for? Den virker. Den er sunn og frisk. Den har båret frem og født og ammet fire flotte, friske barn. Den er sterk. Den er faktisk ganske veltrent. Den er utholdende. Bena mine er kanskje korte, men de er muskuløse. Jeg har ganske fine øyne. Jeg har fløyelsmyk hud...

Kanskje jeg skulle begynne å trene tung styrke? Å ha fokus på å være sterk, og
ikke nødvendigvis tynn. Strong is the New Skinny. Tross alt. Celine har prøvd å overtale meg en stund nå, men jeg har alltid syntes at styrketrening var kjedelig, i forhold til mange andre treningsformer. Men kanskje, kanskje, jeg finner ut jeg egentlig liker det, i likhet med sykkelrittet i dag?


En ting er sikkert: et paradigmeskifte er påkrevd.








2 kommentarer:

  1. Når det gjelder klær synes jeg det hjelper å få hjelp, for da ser jeg ikke på størrelsen, men får det som passer meg. Det er noe med det at andre velger for meg og så er min jobb å prøve klærne.

    SvarSlett
  2. Å du og du Joanna, for et bra innlegg! Ja, kast eller gi bort for små klær! Og styrke kan være gøy! Det er deilig å være sterk og kjenne at man ikke får vondt i ryggen og knærne og sånn, for det gjør man ikke når man er sterk!

    Kjenner meg igjen i mye av dette. Nesten alt faktisk!
    Dessverre får jeg vel si.

    Takk, og god dag og klem!

    Fra Ellen

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails