Forfengelighet og fordømmelse

Etter å ha ligget i sengen etter julemiddagene og etter å ha forspist meg på hjemmelaget marsipan og riskrem (hva var det jeg tenkte på?) og lagt slagplaner for et nytt og bedre spiseår, (Joda - våren, sommeren og begynnelsen  på høsten gikk veldig bra - og så raknet det litt. Det raknet faktisk MYE.) så kom jeg i prat med et av medlemmene på treningssenteret på morgenkvisten. Hun strever med vekten, til tross for fornuftig matinntak og ganske mye trening, og vi pratet litt rundt hvor urettferdig det er at vårt selvbilde skal defineres i så stor grad ut fra hvordan vi ser ut. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyd med å være friske og sterke? Et favorittordtak jeg har hatt i mange år har vært:' Det er viktigere å være i fin form enn å ha fine former'. Jeg sier det. Men mener jeg det? Jeg tar meg selv i å 'obsess' over et par kilo for mye og irritere meg over ryggflesk...

Og så kom jeg over en artikkelserie i Meridian Magazine,  (Les alle 3, og alle kommentarene!) og gikk fra resignert indignasjon til spak ydmykhet og flauhet i løpet av en halvtime. Det er så lett å dømme. Det er så vanskelig å holde fokus på det som virkelig er viktig.

Audrey Hepburn udødeliggjorde et dikt av Sam Levenson:

Time Tested Beauty Tips

'For attractive lips,

Speak words of kindness.

For lovely eyes,

Seek out the good in people.

For a slim figure,

Share your

food with the hungry.

For beautiful hair,

Let a child run his or her fingers through it once a day.

For poise,

Walk with the knowledge you'll never walk alone.

People, even more than things, have to be restored,

renewed, revived, reclaimed and redeemed;

Never throw out anybody.

Remember, if you ever need a helping hand,

you'll find one at the end of your arm.

As you grow older you will discover that you have two hands;

one for helping yourself,

the other for helping others.'

 
 
Hvert år så velger jeg meg et ord som jeg vil ha som fokus i løpet av det kommende året. Ordene tidligere år har  vært 'Imperturbable', 'Breathe', 'Remember' og 'Love'. I år så tror jeg ordet mitt må være 'Selfless'. Litt mindre selvopptatt altså.
 
Og årets sitat får bli:
 

“People are like stained-glass windows. They sparkle and shine when the sun is out, but when the darkness sets in, their true beauty is revealed only if there is a light from within.”

Elisabeth Kubler-Ross

Jeg har litt jobb å gjøre med det indre lyset...

Julen er over. Det gikk fort. Det var ganske fredelig. Og snøfylt. Bilder kommer. Nå er det romjul. Benjamin og Jonah har reist av gårde til Bergen for noen dager. Bare Johannes, Celine og meg hjemme.  Gleder meg til noen rolige dager, til tross for jobb. Stille før stormen: Januar på ELIXIA. ;-)

Årets julekort

Og årets nøkkelord er:

Jonah: Yngst, men høyest. Språknerd med gode karakterer. VENNER!

Benjamin: Trening. Skjerpet seg veldig på skolen i høst. Morgenseminar.

Simen: Fortsatt trening. X-fit instruktør. Sikkerhetsvakt. Har snudd døgnet...

Celine: Førsteårs sykepleiestudent. Endelig førerkort. Klar for å flytte hjemmefra.

Johannes og Joanna: Nykalte leder for Instituttsenteret i Stavanger og Instituttlærerer. (Å henge med de Unge Voksne holder oss vel unge, sant?)

Ny dings

Jeg lette etter en god grunn til å bytte ut mobilen min. Ikke fordi den ikke virket, men fordi jeg fikk mer og mer lyst på en smarttelefon der jeg kunne ha Appser og skriftene og bedre internett og sånn. Bare tull selvfølgelig.
Men da Ilze sin ble stjålet, og hun trengte sårt en mobil, så jeg mitt snitt. He, he. Jeg hadde jo siklet litt på en I-phone, men syntes den ble uforholdsmessig dyr. Jeg likte godt Ranya sin nusselige Sony Ericsson Experia Mini, siden jeg har vært Sony Ericsson fan siden jeg fikk min aller første mobil, men ble til slutt overbevist om at HTC var tingen... Så nå er jeg den stolte eier av en rød HTC Wildfire. Perfekt til mitt bruk. 

Litt uvant med touch skjerm, but it's growing on me. Nå har jeg nettopp overført yndlingsspillelistene mine fra I-tunes, og neste prosjekt er å få lastet inn skriftene. Mormon Channel er allerede på plass. Ungene bare himler med øynene over mammas nye leketøy. Jammen, det er jo snart jul, er det ikke?

Pepperkakehusbyen

Klikk her for å se bilder av alle pepperkakehusene som ble levert inn i år. 'Våre' er nr. 13 og 14.

 Og i natt kom den første snøen. Tror jeg må dra frem litt julepynt. :-)

Bursdagsopptur

3 andre familiemedlemmer har bursdager i ukene før meg, og når vi kommer til min er alle lei av å feire, så jeg forventer helt ærlig aldri noen ting på min. Det er nok grunnen til at jeg alltid blir positivt overrasket også...

Jeg ble vekket av foreldrene mine som sang bursdagassangen tostemt. I kirken ble jeg møtt med varme klemmer av gode venner og hvit sjokolade  fra Chantavone.

Johannes hadde laget full søndagsmiddag, komplett med både fløtekake og brownies til dessert, og invitert hele Stavangerkontingenten av familien. Det vanket både hjemmestrikkede tøfler, ansiktsspray og nydelig rosemønstret tekopp.

Jeg fikk en lekker Norrøna genser/jakke av Johannes, (som jeg må innrømme jeg byttet i denne fra Devold pga. passformen)

Celine bestilte en bok til meg som jeg har vært litt nyskjerrig på...

Og mine svigerforeldre ga meg en sum penger som jeg kunne bruke på hva som helst, og de brukte jeg på  hudpleieprodukter. Bla. denne fra Clinique som jeg har hatt i kikkerten lenge.

Usj. Ganske forfengelig ser jeg. Og hvor gammel ble jeg? Ifølge min gode venninne Sofie, fylte jeg 29 +  moms.
Nemlig.

Noen dager liker jeg jobben min bedre enn andre...

Jeg stenger treningssenteret 1 kveld i uken. Denne uken var det mandag. Mandager er travle, og vakten går fort. Mandag til torsdag har vi dessuten ekstra bemanning, bl.a ryddehjelp på kvelden. Det er bare en utfordring:ryddehjelpen er en jente. Hun rydder derfor ikke i herregarderoben. Det er meningen at en av de mannlige ansatte skal ta en runde i herregarderoben i løpet av kvelden, men dette glemmer både de og vi ofte, og denne mandagen ble det ihvertfall glemt. Litt over 2200 begynner jeg på runden. Damegarderoben er helt ok. Spa er litt rotete, men ikke så verst. Og så kommer jeg til herregarderoben. Og blir møtt av dette:

 

Erfaringsmessig har jeg alltid med meg hansker og en stor søppelsekk når jeg går inn der, men denne gangen måtte jeg faktisk hente en mopp og feie sammen alt som lå på gulvet. Ja,på gulvet. Jeg har ikke tatt bilder av alle tomflaskene og klærne som lå på benkene eller oppå skapene. Ei heller av alt proteinpulversølet på servantbenkene. Ugh. Jeg var ikke særlig happy da jeg dro hjem nesten en halv time på overtid...

Onsdag kveld derimot, hadde jeg teambuilding med mine søte Kidzmedarbeidere, og pepperkaketreningssenter sto på dagsordenen. Jeg hadde stekt klar elementene på forhånd, klok av skade fra ifjor, og så fikk jentene montere og pynte.

 

 

Vi lagde faktisk 2 pepperkaketreningssenter, 1 til pepperkakehusbyen til Stavanger Aftenblad, og 1 til å ha i relax området. Opptur.

Kari Bremnes - Du Skulle Vært Her

Var på konsert igår. Det er tredje eller fjerde gangen jeg har hørt henne live. Det var en stor opptur. Jeg hadde høye forventninger og ble ikke skuffet. Tvert imot, jeg fikk lyst å gå hjem og dra frem alle cd'ene jeg har av henne og legge dem inn på ipoden... For en stemme, for en utstråling, for noen tekster!

Shoppeopptur

Julie nevnte en interiørbutikk for meg igår, som tremenningen hennes driver. 'Bohemia' på Sola. Var innom idag med Eirin, og forelsket meg i omtrent 80% av det de hadde. Men kjøpte ingenting. Må dra dit igjen når jeg føler meg bittelitt rikere. Og så introduserte Eirin meg for en annen interiørbutikk idag: 'Huset på Landet' på Malmheim. Der kjøpte jeg de to telysestakene og engelen, før vi tuslet avgårde på årets PWC messe. En skikkelig shoppeopptur, selv om det ble mest titting, og lite shopping.

Aha opplevelser. (Nei, ikke bandet)

Jeg fikk låne en interessant bok fra Kristi Brown etter hytteturen vår. Den heter 'Parenting the strong willed child' av Kevin Hinckley.

Jeg fikk noen aha - opplevelser der. Det har vært noen travle uker, og det har derfor tatt meg noen uker å lese den. Men det er nok like greit for det var mye å fordøye. Jeg kunne sitert fra den i flere dager, men skal nøye meg tittelen på en annen bok han henviser til, og som jeg nok må lese... 'Generation Me: Why Today's Young Americans Are More Confident, Assertive, Entitled - And More Miserable Than Ever Before.' Gulp.


Pappa sender meg mange linker til interessante artikler, og parallelt med at jeg leste denne boken, sendte han meg en link til en artikkel av Richard Eyre (som Hinckley også siterer i sin bok) 'Overcoming entitlement by giving children real ownership of their money, their things, their choices and their goals'.

Jeg var så heldig å få boken 'Teaching your children values' av Richard og Linda Eyre da ungene var små, og implementerte en del av prinsippene. Men det er nok på tide å ta den fram igen. Jeg var mye flinkere med Celine og Simen enn jeg har vært med Jonah og Benjamin - og det lider de og vi av nå.


Sist søndag var det distriktskonferanse i Stavanger. Ja - Stavanger Distrikt er altså gjenoppstått etter noen år i ingenmannsland. Jørn Ivar ble kalt som ny DP (ikke uventet!) og jeg ble avløst fra UK i misjonen. Johannes og jeg er kalt som nye ledere og lærere for Instituttsenteret i Stavanger. Spennende. Krevende. Utfordrende. Gøy. Litt skummelt.

En lys idé?

Jeg har grublet en stund på hva jeg skulle finne på til julekortene i år. Så så jeg noen kjempefine bilder på en eller annen blogg, tatt på en sofa ute i en hage. (Jeg har lett og lett, men finner dem ikke igjen - beklager!)
Anyway. Vi har en eldgammel skinnsofa som står ute i vindfanget, så jeg tenkte at vi også kunne ta familiebilder på en sofa i hagen. Jeg mener, når man har en gammel sofa som står ute, og en stor hage, så burde man kanskje bruke dem til noe fornuftig av og til?

Helt klart lettere sagt enn gjort.

Utfordring #1 Få alle familiemedlemmene til å stille på et gitt klokkeslett.

Utfordring #2 Få alle familiemedlemmene til å stille på et gitt klokkeslett mens det enna er dagslys i slutten av oktober.

 
Utfordring #3 Få alle familiemedlemmene til å stille på et gitt klokkeslett mens det enna er dagslys i slutten av oktober og få dem til å se samme vei samtidig.

Utfordring #4 Få alle familiemedlemmer til å stille på et gitt klokkeslett mens det ennå er dagslys i slutten av oktober og få dem til å se samme vei samtidig, og så få noen til å faktisk ta bildene.

Og så hadde jeg enda en lys idé. Celine har lastet opp en App på sin Iphone som etterligner et 60-tallskamera. Hipstamatic heter det, og gir en veldig  kul effekt på bildene. Men det er vanskelig å ta bilder med det, da det etterligner et 60-talls kamera på alle vis, og man ikke ser noe særlig av hva man tar bilde av før etter bildet er tatt. Stakkars Nathan, vår utskremte fotografnevø. Han hade ingen lett oppgave. Jeg synes han gjorde en god jobb jeg . Det var jo  ikke hans feil at objektene var særdeles lite samarbeidsvillige...

Det blir nok julekort uansett. Og nå har jeg ihvertfall noen bilder med hele familien samlet. De eneste i 2010. Tatt på Celines bursdag. Yay!

21!

Celine fyller 21 år idag. Den 20.10 i 2010. Og tradisjonen tro lagde jeg muffins til frokost. Mange. Sjokolademuffins. Med glasur. Og så ville jeg jo gjerne forevige dem, for de så ganske fine ut, og smakte godt gjorde de også - og for de som kjenner meg, så vet de at det er ingen selvfølge at begge deler inntreffer på en gang. En skikkelig opptur altså. Bildet ble tatt, men i min iver etter å komme meg ut av huset og på trening og jobb, så lot jeg fatet stå på bordet.

Tabbe.

Da jeg kom hjem etter noen timer var fatet tomt. Og Nemi var hyper. Veldig hyper.

Ja, ja. De var fine på bildet. 

Farvel...igjen!

Søndag hadde vi enda en avskjedssammenkomst for gode venner som flytter fra oss. Denne gangen var det Lasswell familien som reiser tilbake til Houston. Ikke nok med at de reiser, men Johannes og jeg har overtatt 'jobben' deres i grenen. Vi er nå ledere for Unge Enslige Voksne i Stavanger, og ledere for Instituttsenteret her. Jeg blir mindre og mindre flink til å takle alle disse avskjedene. Det praktiske er én ting. Ca. 80 mennesker i huset som skal bespises er ingen spøk. Men det følelsesmessige er egentlig mye, mye verre.
Ja, jeg vet jeg ikke ville vært så lei meg dersom jeg ikke brydde meg så mye om dem, og at det gjør vondt, fordi vi er så glad i dem. Men det hjelper liksom ikke.

Lasswell familien er ikke de eneste som forlater oss i høst. Phipps familien reiser i begynnelsen av desember, og sannsynligvis Brownfamilien og Sheleyfamilien også. så hva gjør jeg for å bevare minnene? Når de har garasjesalg før flyttingen så kjøper jeg ting fra dem som vil minne meg om dem. For eksempel denne plantepinnen som har vært Julie Phipps sin, og som jeg elsker. Jeg humrer inni meg hver gang jeg ser den. Det vil si hver gang jeg går opp trappen og inn i huset. Lampen til Rebecca. Ildfaste former og møbelstoff fra Phipps. En transformator fra Snow's.

Og så samler jeg på oppskrifter. Beverly Smith's rolls, Tove sin ostekake, Whiteside's epleplai... Og så trøstespiser jeg.

Jeg kan male!

Så sendte jeg min kjære avgårde til Hamburg, og gikk igang med mitt hemmelige male kjøkken prosjekt. Etter samtale med den hyggelig mannen i Byggmix'en på Madla, ble vi enige om å ikke bruke overmalingstapet, men heller vaske, sparkle, pusse og så male tapeten. Så torsdag vasket og sparklet og pusset jeg veggene. Så dro jeg på jobb klokken fem og hadde varetelling til halv elleve, kom hjem og pratet med Celine til halv ett og så sto opp igjen fem og var på jobb til to. Jeg burde jo ha sovnet stående, men jeg var så oppglødd over prosjektet at det gikk helt fint!

Fredag etter jobb satte jeg maskeringstape på vinduene og listverket og skapene, og malte et strøk med heftgrunn.

Lørdag sto jeg relativt tidlig opp og begynte å male. Jeg hadde vært litt i tvil om fargen. Siden kjøkkeninnredningen egentlig er hvit - men noe gulnet nå - var jeg redd for at helhvite vegger ville vise enda bedre hvor ille kjøkkeninnredningen så ut, så jeg valgte heller en Kaffe Latte farge - som brøt litt, men som likevel var veldig lys og nøytral. Etter første strøk, fikk jeg tid til å trene og gjøre litt rent mens jeg ventet på at malingen skulle tørke. Og så malte jeg et strøk til. Og hang opp klokken og den nye liftgardinen.

 Og innså at alt  ble veldig blasst... Hmmm. Men jeg er likevel fornøyd med innsatsen og resultatet. Og hvordan reagerte Johannes? Jo, han var selvfølgelig litt oppgitt over at jeg hadde gjort det uten å si noe, men synes jeg hadde gjort en god jobb, selv om han ikke var overbegeistret for fargen og syntes det ble for blasst. Hans forslag var å heller sette opp gardiner i en kontrastfarge - gjerne noe grå/blått - og jo mer jeg tenker på det, jo mer enig er jeg. Så gardinen blir nok byttet ut. Og klokken? Jeg var kjempehappy til å begynne med, men så fant jeg en nesten identisk på Jysk til 69,90 (!) Typisk. Alle de andre jeg har sett har kostet mellom 500 og 1000 kroner, så jeg syntes jo jeg hadde gjort et kjempekjøp til 279,- . Oh well. Litt nedtur, men mest opp.

Opptur

Jenteturen til Bjergøy var som ventet kjempehyggelig. Vi spiste altfor mye god mat, pratet masse, gikk tur, sov lenge, og leste litt. Ingen ville hjem... Men til tross for gode intensjoner klarte ingen av oss å skru av mobilene. Kanskje neste gang?

Hele gjengen på et brett.

Jeg trynte skikkelig  på vei tilbake over veien etter å ha satt på selvutløseren - se ansiktsuttrykket til Helgunn!

Bonden flirte da jeg tok dette bildet. Denne traktoren er faktisk i bruk!

Obligatorisk rundttur rundt øya.

Sofie, Kristi, Lindy, Helgunn, Laila. Herlig gjeng.

Alle frukttrærne bugnet.

 

Utsikt fra terrassen lørdag kveld

For my English speaking follower

I am always genuinely surprised when anybody leaves a comment on my blog. Pleasantly surprised. But surprised all the same. I have always thought my blog was more of an electronic journal than an actual window to the outside world where people who know me,( and even some who don't) would keep tabs on me.

And since I've always written in Norwegian, the follower potential has been rather slim. Over the last few months though, I have realised that there are actually some people out there who check in on a regular basis - and to those few, I apologise for my sometimes lengthy blog absences. I added the Google translate feature a little while back, mostly for Julie's sake. But I don't think she uses it much.

Last week Stephanie left a comment on my blog, and just for fun, I decided to read the translated version of my own post. It was hilariously bad.

So, in order to assure Stephanie that my English really isn't as bad as Google makes it out to be, I'm writing this post in English. (Pride, the universal sin. I know. I know...)

In my previous post I was trying to explain that the road adjacent to our house has over the years become very trafficated and noisy, and because of regional legislation, all three neighbours on our block are required to construct a 'sound barrier' wall together. Since our neighbours have finally decided they want to go ahead and do it, our plans to renovate the kitchen are being postponed a couple of years. Norway is one of the worlds most expensive countries, and anything requiring labour or construction of any kind is outrageously costly. But I'm not really complaining. Norway has many other endearing features, and although the cost of living is not one of them, the others make up for it. The nature, the clean water, great maternity leave legislation, free college education, free medical treatment... and I'm sure many more - I just can't think of any right now. :-)

And now over to something completely different. I love to throw stuff away. No. Let me correct myself there. I love recycling. Clothes, paper, glass, plastic, metal. It makes me feel responsible and grown up. But sometimes it's hard to part with favorite clothes. So now I am feeling particularly pleased with myself for having turned one of my favorite sweaters and a favorite skirt into cushion covers.

They will reside on our bed at the summer house on Bjergøy. A little too pink for home. :-) I'm heading out there tomorrow for an overnight girls trip with my sister in law Helgunn and 5 other friends, and will take them with me. Together with the teapot that has been expelled from the kitchen at home...

Støyskjerm????

Vi bor i et  hus som ble bygget 'på landet' på begynnelsen av 50-tallet, med kålrotåkre rundt, en liten vei og lite trafikk. Nå, 60 år senere er nabolaget blant de mest tettbebygde i regionen, og den lille veien er blitt fylkesvei, med en jevn trafikkdur hele døgnet (nesten.) Den store, flotte hagen blir faktisk lite brukt pga. støyen. Støyskjerm har stått på ønskelisten i årevis, men pga. at det er fylkesvei, er det en omstendelig søkeprosess, og vi er 3 naboer som må gjøre det samlet. I forrige uke fikk vi mail fra en av naboene om at nå ville de gjerne komme igang - etter at vi og de i flere år har hatt planleggingsmøter og anbudsrunder som har fislet ut i ingenting. Men nå. NÅ!Skjer det noe.

Fint, tenkte jeg. Bare det ikke går ut over kjøkkenplanene. Men det gjør det jo selvfølgelig...Er jeg riktig heldig, er det bare snakk om et års eller to utsettelse. Etter å ha surmulet en hel natt, fant jeg ut at jeg da ville gjøre noen små grep som kan gjøre mitt nå temmelig nedslitte kjøkken litt mer levelig i et par år til.

Allerede timer etter at jeg innså at jeg kunne se langt etter nytt kjøkken, sto jeg og pusset ned benkeplaten så pussestøvet føyk. Alle svimerkene fra varme gryter er nå borte, og benken er forskriftsmessig oljet og polert. Det hjalp faktisk veldig. Særlig på humøret.

Deretter hadde jeg et rydderaid og fjernet ting og tang som sto oppå skapene og på benken (særlig plast!), og lot kun noen få dekorative krukker og fat stå igjen. Jeg sorterte kokebøkene etter farge, og tok vekk de jeg aldri har brukt og aldri kommer til å bruke. Ingenting hjelper mer på kjøkkendepresjon enn å kvitte seg med ting!

Neste prosjekt tar jeg neste helg da min bedre halvdel reiser utenlands i noen dager. Han leser ikke bloggen min, så det forblir nok hemmelig... Da skal jeg sette opp overmalingstapet og male veggene hvite mens han er borte. (Med litt hjelp fra Sofie, håper jeg.) Dermed blir 90-talls drueklasene i lilla og rosa en saga blott. Jippi!

Til slutt så har jeg planer om å kjøpe en ny naturfarget liftgardin og en ny kjøkkenklokke.

Noe lignende denne ovenfor. Håper jeg.

Og så har jeg funnet ut hva jeg ønsker meg til jul .(Utenom nytt kjøkken, som jeg altså ikke får.)

Dette geniale ildfaste damptårnet fra Menu:

Kjenner jeg får lyst å lage mat på mitt tross alt lyse, rene, ryddige, funksjonelle, koselige, varme kjøkken. Det er ikke hvordan man har det som er viktig, men hvordan man tar det. Ikke sant? Og når jeg tenker meg litt om, så er jo kjøkkenet mitt helt ok! (Selv om skuffene knirker litt!)

Remodelista

Jakten på støvletter er en ting. Jakten på det perfekte kjøkken er noe helt annet. Og mye, mye vanskeligere. Jeg har samlet på inspirasjon i månedsvis, med det resultat at jeg er mer forvirret enn noen gang. Jeg har kjøpt blader, lånt bøker, og surfet mye. Jeg vet mye om hva jeg ikke vil ha, men er ikke så sikker på hva jeg vil ha.

Underveis har jeg oppdaget mange kjekke norske interiørblogger som jeg nå trofast titter innom, mye fint, men ikke helt meg -  men idag fant jeg et hjem og et nettsted jeg virkelig likte.

 

Jeg ville aldri finne på å kopiere et hus - men her likte jeg det meste. Blandingen av nytt og gammelt, lyset, teksturene, fargevalgene, enkelheten uten den strenge minimalismen. Jepp. Her kunne jeg bodd med letthet. 

Her er det egentlig ikke kjøkkenet som er det mest spennende, selv om jeg likte det også. Her er det helheten jeg liker. Superinspirerende!

Kjærlighetsspråk og ødelagte vaskemaskiner

For noen år tibake leste jeg en da svært populær samlivsbok som het 'Kjærlighetens 5 språk'. Det meste var ganske innlysende, men det ble brukt mange gode og tankevekkende eksempler på kommunikasjonssvikt i heimen som bunnet i at partene ikke forsto eller snakket hverandres kjærlighetsspråk.

Den gode nyheten var at man kan lære seg å bli flytende i andre kjærlighetsspråk enn sitt eller sine egne. (For de fleste av oss har et primærspråk og et eller flere sekundærspråk.) 

Jeg liker å se på meg selv som ganske god i språk. Men kjærlighetsspråk er ikke like lett å tilegne seg som fransk og engelsk...

De 5 språkene er anerkjennende ord, tid for hverandre, tjenester, gaver og fysisk nærhet.

Jeg vet hva mitt språk er. Og heldigvis har jeg endelig lært å forstå min bedre halvdel sitt språk, selv om det av og til er helt gresk for meg.

I forrige uke ville plutselig ikke trommelen i vaskemaskinen gå rundt lenger. Reimen var røket. I et hus med x antall tenåringer og treningsglade foreldre er vaskemaskinen kanskje min beste venn. Jeg er ingen utpreget husmor. Jeg er ikke spesielt glad i, eller flink til å lage mat. Jeg har ikke stor sans for interiør og å 'gjøre det koselig rundt meg'. Jeg dreper alle planter. Men jeg er god på klessvask. Jeg liker å stryke. Jeg elsker å brette klær og sortere sokker. Når vaskemaskinen ryker blir desperasjonen synlig og trøstespising og andre ulumskheter uungåelige.

Så nå vet jeg at min mann elsker meg. Fordi han ved første ledige øyeblikk åpnet vaskemaskinen opp, fant feilen, bestilte ny, satte den nye reimen på plass og fikk den 16 år gamle maskinen til å fungere som ny igjen.
Og i samme slengen skiftet han ut lyspærene over komfyren IGJEN. Jo - han er visst glad i meg.

Jeg hadde kanskje foretrukket et lite kjærlighetsbrev og en klem, men når jeg tenker etter, så var nok kjærlighetserklæringen jeg fikk vel så bra.

Så - vet du hva ditt språk er?

Jakten på nye støvletter

Det går igrunnen litt sport i å forbruke mindre for tiden. Men selv om jeg har gitt meg selv skokjøpeforbud - og bortsett fra nye innetreningssko sist uke da det var Elixia personaldag på Intersport - har jeg vært kjempeflink. Men nye høyskaftede, høyhelte vinterstøvletter er en nødvendighet. De jeg hadde var helt utslitt og hullete - de var ikke Fretexverdige engang. Så nå må jeg til pers. Og jakten har begynt.

Anna Boot

Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker de nye kilehælene som har dukket opp overalt i høst, men kanskje jeg kan venne meg til dem?

Killah

Jeg går ofte for det veldig klassiske og kanskje litt kjedelige, men jeg er opptatt av at jeg skal kunne bruke dem i flere år og med forskjellige antrekk. Hælen må ikke være for høy, ikke for lav, og skaftet må ikke være for høy heller... Og aller helst skal det være i kunsttoff, ikke skinn. Vegansk vet du. 

Karen Millen

Tror disse er i lakk. Likte de hvite sømmene, men skaftet var litt høyt.

Sussi Boot

Og disse var kule, men hælen var litt vel høy. Og modelen kanskje litt for røff?

La redoute

Tror nok jeg havner på noe slikt som dette. (Og prisen var faktisk overkommelig også...)

Bildene har jeg funnet på Bianco.no og Modezine.com

Sommer på hell

I år badet jeg ikke. Ikke. En. Gang. Det er første gang i mitt liv at jeg ikke har vært i sjøen i løpet av sommeren. Og nå er det september.

Men resten av familien badet. Celine måtte bevise at hun kunne gjenta baklengssaltohoppet sitt fra 10 meter. Det gjorde hun. Jeg så det ikke. Heldigvis. Men jeg fikk med med meg 'nestensynkronstupene' hun og Benjamin presterte, og sprettballkastingen, og sixpackposeringen og den godmodige mobbingen.

Noen dager er livet med tenåringer en eneste lang utholdenhetsprøve. Men noen øyeblikk er gyldne. Når de kommer overens, når de ler og prater sammen på vei tilbake til bilen.

Det er øyeblikkene jeg vil huske nå som sommeren er på hell. Opptur. Helt klart.