Jeg
er glad i mat. Jeg er glad i å
spise mat. Men jeg er ikke så glad i å
lage mat. Mest fordi jeg synes det er vanskelig å få et godt resultat. Jeg har ingen innebygde matlagingssensor som automatisk vet hva som passer sammen, hvor lenge ting skal tilberedes, og hva som må til for at det skal se innbydende ut. Jeg går heller ikke rundt hele dagen og tenker på neste måltid, eller planlegger lang tid i forveien hva som skal lages eller hva som må kjøpes inn. Jeg går rett og slett rundt med en grunnleggende skepsis til egne ferdigheter, og usikkerhet og nøling er
ikke oppskriften på en god matopplevelse. I tillegg så er maten liksom fienden. På en måte.
Når ble det sånn? Hvorfor ble det sånn?
Det begynte da jeg var 14. Familien min flyttet til fra Norge til Sveits. Ost og sjokoladeland. Og deilige bakverk. Jeg liker ost. Jeg liker sjokolade. Jeg elsker croisssanter. Dette var oppskriften på katastrofe for en usikker og ensom 14åring som slet med å lære seg språket og henge med på skolen.
Jeg hadde aldri vært spesielt stor, men heller ikke spesielt liten. Jeg var ganske normalvektig - fram til jeg altså flyttet til ostogsjokoladeogcroissantland. I tillegg kom jeg fra en familie som hadde verdens verste matvaner. Min kjære mamma, som jeg forguder og som er et unikum på alle områder unntatt ett, nemlig matlaging, har selv sagt at hun ikke lagde mat på 30 år. Hun varmet mat. Og det er ikke så langt fra sannheten. Vi småspiste hele tiden, akkurat som kuer som gresser 18 av døgnets timer. Det er egentlig et mirakel at ingen av oss endte opp som ekstremt overvektige. Faktum er at i vår store søskenflokk er det bare oss jentene som har 'slitt med vekten' - og for en utenforstående vil det fortone seg litt latterlig, for det er egentlig bare snakk om noen få kosmetiske kilo. Guttene, som turnet og sto på ski og spilte basketball og var naturtalenter i hver eneste idrett de prøvde seg på, så ut deretter. Og gjør det for så vidt enda.
Men altså. 3 år i ostogsjokoladeogcroissantland kastet meg ut i borderline spiseforstyrrelser, med strekkmerker og matangst og et helt forferdelig selvbilde. Det hjalp ikke nevneverdig at min aller beste venninne på et tidspunkt ble anorektisk, mens alt jeg så var en person med stålvilje og et midjemål jeg misunte henne. Hopp 15 år fram i tid. Jeg er en gift firebarnsmor som har arvet mammas matlagingsvegring, og som skulle ønske at det fantes en pille som tilførte alle næringsstoffene man trengte, så kjøkkenet kunne brukes til noe hyggelig, istedet for å lage mat.
Jeg tuller ikke. Vi bygde helt nytt hus, og kjøkkenet var det største rommet i huset, og det var kjempefint.
Og jeg lagde nesten aldri mat. Min kjære mann kom inn en dag og så på de ryddige, rene overflatene og sa: 'Det
er lov å lage mat her inne altså.' Jeg fleipet det vekk. Jeg smurte brødskiver og bakte kanel i svingene og smelte sammen spaghetti med kjøttsaus i ny og ne, men 'skikkelige' hjemmelagde planlagte måltider var ikke min sterke side.
Men så begynte jeg å få problemer. Pga. en særdeles aggressiv soppinfeksjon i det siste svangerskapet mitt, godt hjulpet av en litt ensidig diett som besto av påskemarsipan og lite annet, måtte jeg gjennom en tøff antibiotikakur. Etter den slet jeg med fordøyelsesbesvær og magesmerter og intoleranse mot alt mulig. Og huden min, som til da hadde vært svært samarbeidsvillig, ble helt umulig. Og verk. Jeg verket i leddene, hadde lite energi, og konstant 'vondt i magen'. Kunne det ha noe med kostholdet mitt å gjøre? Den muligheten fortrengte jeg. Men jeg kuttet da ned på melkeprodukter. Litt.
Så ble mamma syk. Hjertesvikt. Hun var bare 55 år gammel, og levde 'sunt.' Hun røykte ikke, drakk ikke, gikk lange turer med hunden hver dag - og var døende. Så syk var hun, at man vurderte hjertetransplantasjon. En venn av familien ba henne ta kontakt med en amerikansk lege som bedrev det han kalte for 'Agressive Nutritional Intervention Therapy'. Enter
Dr. Fuhrman. Jeg har skrevet om det før,
her. Mamma så gjorde. Han ba henne gå ned 30 kilo. (!) Mamma? Tidligere balletdanser, bitte, lille mamma? 10 kanskje, men 30? Hun bestilte likevel boken hans
'Eat to Live', og fikk den sendt til lillebroren min som studerte i USA på den tiden. Han leste den før han sendte den videre til mamma. Han hadde nemlig fått Bechterews, og slet med store smerter og helt umenneskelige treningsmengder for å holde det i sjakk. Han leste boken, der Dr. Fuhrman i korte trekk anbefaler et overveiende plantebasert kosthold, som hjelper mot det aller meste av livsstilssykdommer og autoimmune sykdommer. Tanken er at kroppen vår klarer å helbrede seg selv, hvis den får lov. Hvis vi lar være å spise mat som er 'gift' for kroppen vår, så kan kroppen bruke evnene sine til å helbrede, istedet for å slåss. Broren min var symptomfri etter få uker på Dr. Fuhrman.
Mamma var høyt motivert og overbevist og klarte å gå ned nesten de 30 kiloene hun trengte. Nok uansett til at hjertesvikten ble holdt i sjakk, medisinmengdene redusert betraktelig og hjertetransplantasjonen ble avblåst. Hun var frelst. Og begynte å mase på meg.
Jeg var ikke motivert for å droppe brød og sukker og kjøtt og melk og egg og pasta og alt annet jeg likte å spise. Enda. Men huden min ble verre. Og verkingen i leddene ble verre. Og magesmertene ble verre. Og jeg følte meg tung og uopplagt. Så til slutt tenkte jeg at jeg fikk prøve.
Og det virket!
Filler'n og! Huden min ble fin på få uker, jeg verket ikke i leddene, jeg hadde null vondt i magen, og som bonus gikk jeg ned 10 kg og opppnådde det jeg tenkte var trivselsvekten min for aller første gang i mitt voksne liv. Men - og det var et stort MEN - jeg var gretten og irritabel og syntes fryktelig synd på meg selv. Og det var slitsomt å lage to forskjellige måltider hver gang vi skulle spise - for jeg kunne bare glemme å få resten av familien min til å spise vegansk. Eller Voodoosk, som de yndet å kalle det. Og de var jo ikke syke, så hvorfor skulle de spise sånn?
Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg lærte å lage mer mat. Jeg ble mer bevisst på næringsinnhold i matvarer, og det var mer frukt og grønnsaker i huset generelt, og dermed spiste hele familien noe sunnere.
Jeg
hamstret kokebøker, og eksperimenterte, og oversatte på ingredienser og doblet sikkert husholdningsbudsjettet. Dr. Fuhrman er egentlig enkelt. Frukt til frokost. Stor salat til lunsj, gjerne med bønner. Rå og kokte grønnsaker til middag, 50/50. Null småspising, null fett, null mel, null sukker, null animalske produkter, null halv og helfabrikata. Men ubegrensede mengder grønnsaker, og nesten ubegrensede mengder frukt. Ingen kaloritelling eller måling eller veiing. Joda - det er vel og bra. Utfordringen min etterhvert ble at jeg ble vant til kjempestore porsjoner. Ikke så bra når man litt etter litt begynner å spise 'vanlig' mat igjen...
Etter ca. 1 år på Fuhrman, så oppdaget jeg
'The Kind Diet'. Vegansk er jo blitt trendy må vite - og Alicia Silverstone drar den enda lenger. Nå er det makrobiotikk og økologisk og raw food det gjelder. Og nå ble det plutselig komplisert. For nå skulle jeg plutselig ikke spise 'nightshades' grønnsaker: altså sopp og paprika og tomater (alt etter hvilken ekspert man hører på ) f.eks. Og så skulle jeg unngå stivelsesrike grønnsaker som gulrøtter og poteter og kålrot.
Så dukket
'Kjernesunn Familie' opp. De danske helseguruene som frontet 'ren mat' - men særlig gluten og sukker og melkefritt. Jeg var allerede melkefri og stort sett glutenfri, men nå kunne jeg altså spise noe kjøtt. Økologisk, vel å merke..
Og så oppdaget jeg
Fleksitarianerbegrepet via den tidligere bloggen til Gry Hammer. Det passet meg fint. Høyt næringsinnhold, ren mat - men helst glutenfritt. Og så leste jeg meg opp på GMO og hvor
skummelt det er med moderne hvete i boken
'Wheat Belly' - og droppet brød - igjen.
Så var det siste tilskudd på matteorifronten
'The Primal Blueprint'. Paleo, med en liten vri.
Sukk. Nå skal jeg altså glemme nesten alt jeg har lært. Steinalderkost skal det være. Grønnsaker er fortsatt fritt fram. Frukt er ikke så ok lenger - det skal helst være 'i sesong' hvis man skal spise det. Noe melkeprodukter er helt ok - særlig ost. Men kjøtt og fisk og egg og olje er helt flott! Men ikke bønner eller peanøtter eller gryn og korn i det hele tatt. Farvel havren! Og havremelken...
Og så var det hermetikken da.
Nå er hermetikk blitt farlig. Eller retteres sagt belegget på innsiden av boksen. Maisen har jeg allerede sagt adjø til.
(GMO alt sammen) Og soya. Og bønnene. Men nå må jeg slutte å bruke hermetiske tomater også?
Og så heeeelt til slutt:
Quinoa som liksom var redningen når trangen til ris eller pasta blir for stor...Fordi det er blitt så populært, er prisen gått opp så mye at det truer jordbruket og økonomien til Peruvianske bønder. Sukk. Ikke lett å være sunn og bevisst forbruker...
Jeg veksler mellom å gi fullstendig blaffen og spise alt mulig jeg vet jeg ikke 'burde', og å være hyperoppmerksom på alt jeg putter i munnen og serverer familien til deres store irritasjon. Akkurat for øyeblikket kjører jeg en slags Primal Blueprint variant med grønne spinat smoothier med jevne mellomrom. Så lenge det varer. Og ungene mine? Vel - de synes det er morsomt å underholde vennene sine med alle mammas matteorier, mens de selv hiver innpå Pringles og smågodt...
English summary:
I like food. I do. I just don't enjoy cooking very much. Mostly because I'm not very good at it. And also because food has been the enemy for a long, long time.
When I was 14 my family moved from Norway to the land of cheeseandchocolateandcroissants. Switzerland. For an insecure and lonely teen, it was literally a recipe for disaster that set me firmly on the path of a borderline eating disorder and a terrible self-image. I was never huge, there was just a little bit too much of me all over. With stretch marks.
Fast forward about 15 years and I am the mother of four, with a pathological fear of food. And cooking. I had a big, beatiful, brand new custom made kitchen in my new house - and I hardly ever made 'real' food. My kids didn't starve. I could handle cereal and sandwiches and the occasional spaghetti and meat sauce, but I didn't do it often, and I certainly didn't like it.
I would have been first in line for a magic pill that gave me all the nutrients I needed without having to actually cook or eat.
But then my health started acting up. After a bad fungal infection (?) mostly due to a limited diet of marzipan when I was expecting my fourth child, I went through a hefty round of antibiotics, leaving me with all sorts of unpleasant side effects. Strange food intolerances, aching joints, bad skin, chronic stomach ache, lethargy... You name it. Could it be my poor eating habits? I was quick to dismiss that notion.
And then my mother suffered heart failure. And my brother was diagnosed with Bechterews (a type of arthritis). They were both introduced to Dr. Fuhrman's aggressive nutritional intervention therapy, and to make a long story short: they both benefited quickly from switching to a predominantly vegan and whole foods lifestyle. I wasn't convinced, but nothing else seemed to be helping me, so I gave it a try. And dang it: it worked! My skin cleared up, my energy levels improved, the aching joints disappeared as did the stomach pains - and as a bonus, I lost weight!
But, and it was a big BUT - I was cranky and irritable and felt very sorry for myself for having to 'give up' all the foods I thought I loved. So I kept looking for other solutions. I knew Fuhrman worked, but it was just too hard to stick to. Espescially since the rest of my family refused to eat what they called Voodoo food, so I was cooking double meals. The up side of my newfound food fascination was however that there were more fruits and veggies around the house, and the rest of the family ate more of them - by default. Then I discovered 'The Kind Diet' - which was vegan also, but even stricter - but at least the ethical aspect was somewhat motivating. Then it was on to a danish version (glutenfree, dairyfree and sugarfree), and from there I progressed to Flexitarianism. Some meat and fish, but mainly vegetables and whole foods. However it get's trickier. Avoid nightshades? No GMO? No canned goods? Only ecological meat? No wheat? No grains whatsoever? (Enter Paleo and the Primal Blueprint!) No legumes? And now, no quinoa either?
I vascillate between just ignoring everything I know and have learned and just eating anything and everything, and being super vigilant about everything I make or eat. Right now I'm doing the Primal Blueprint, kind of, and incorporating green spinach smoothies into the mix when I can be bothered. And the kids? They amuse themselves with entertaing their friends by explaining their mother's (un)healthy food obsession and serial food theories, while eating Pringles and candy by the pound. Oh well.
.JPG)
