Lest.

Scroll down for English summary.

Siden vi var på bilferie i sommer, så ble det noe mindre ligging i hengekøyen og lesing enn normalt. Men litt  ble det. Bl.a. denne: 'The Elegance of the Hedgehog' av Muriel Barbery.

Kort fortalt handler den om en concierge i en litt fin leiegård i Paris, som egentlig er både svært kulturelt bevisst og belest og oppegående, men som, holder dette  hemmelig ved å late som hun er slik som de rundt henne forventer at en concierge skal være.  Historien fortelles gjennom henne og dagboknotatene til en 12 årig pike som bor i leiegården, og som planlegger selvmord. Det er en litt pussig bok, med masse referanser til kunst og filosofi og japansk film. Den fikk meg til å grunne på hvordan vi som mennesker kan være så forutinntatte, men også på hvordan vi bevisst eller ubevisst går inn i forskjellige roller i livet vårt.

De to andre bøkene jeg leste var 'Abish, daughter of God' og 'Abish, Mother of Faith' av K.C.Grant.

Jeg hadde  'Abish, Mother of faith' liggende på nattbordet i to år før jeg leste den. Jeg kjøpte den litt sånn på impuls da jeg var i USA, men da jeg skulle begynne å lese, så forsto jeg at den var oppfølgeren til 'Daughter of God' - og da måtte jeg jo skaffe meg den først. Og så ble det aldri noe med meg, før jeg fant ut at jeg jo kunne laste ned e-versjonen til ipaden. 

Disse to romanene følger en av de få navngitte kvinnene i Mormons Bok, fra barndommen hennes som privilegert datter av en lamanittisk høyprest,  til trofast, godt voksen mor til en av de 2000 unge krigerne i Helamans hær. 

Forfatteren har gjort hjemmeleksen sin, så selv om dette er fiksjon, har hun anstrengt seg for å gi et realistisk bilde av hverdagen til mennesker som levde på det amerikanske kontinent for litt over 2000 år siden. 

Rammen til historien kjenner jeg jo godt fra Mormons Bok , men jeg må innrømme at det hele ble veldig levende og rørende for meg, på en måte jeg ikke har opplevd før. 

Anbefales herved. :-)

PS.Helt til slutt: En annen bok jeg vender tilbake til stadig vekk i år, er 'The Continuous Atonement', av Brad Wilcox. Dette videoopptaket av et foredrag Brad Wilcox holdt for en tid tilbake gir en slags kortversjon av boken. Selve foredraget begynner på 1:35. Dobbelanbefales.

English summary 

Since we spent most of the summer in the car, there was less hammock time and much less reading than usual. But I did read a little. Follow the links above, to more information on this summer's reading list. 

Sommerfavoritter (Bedre sent enn aldri og sånn...)

Vi skriver november, og på bloggen har det vært lite og ingen aktivitet på en stund. Til mine 4 faste lesere (eller der omkring...) må jeg bare få beklage. Blogg er et overskuddsprosjekt, som jeg har nevnt et par ganger før.

It is what it is. Og det er ok.

Her kommer en kjapp liten oppsummering av sensommer og høst. THFI. (Thank Heaven for Instagram, for de som lurte.)

Noen få dager på Sjernarøy. Om å gjøre å klemme inn minst mulig aktivitet på de få feriedagene vi hadde der. Banjospilling, hengekøye, plukking av bringebær, milkshake, lesing, kajakkpadling og Nemiturer.

(Og dette er aller første gangen jeg legger ut en egenprodusert video på bloggen.)

Begynnelsen av august: Leir på Tromøya. 120 unge kvinner og deres ledere i en uke med teltliv, myggstikk, sol, regn, vind, morgenbad, fnising, kanopadling, vannhenting, nattskravling, hemmelige venner, bål, haik, fantastisk natur og fine minner. Glad det er overstått? Ja. Frister det til gjentagelse? Ja...

 

Soloppgang etter en heller fuktig natt i gapahuk.

Bjellandstrand, der vi hadde morgensamlingene.

 



Siste dag. Ungdomslederne synger for de yngre jentene.

 

Tid for farvel.

 

Det har egentlig vært en ganske fin sommer på Vestlandet sånn værmessig. Så det ble noen turer til Solastranden.

 

Til Nemis store glede.

 

 

 

 

Og min...

 

 

 

Etter en ganske lite treningsfylt sommer pga. det trøblete bekkenet mitt (trodde jeg), bestemte jeg meg for å komme i gang igjen. Jeg hadde vondt uansett, men jeg savnet endorfinene, og tenkte at da kunne jeg i hvert fall ha det vondt for en grunn. Begynte forsiktig med joggeturer rundt Mosvannet, og sakte men sikkert tilbake til Store Stokkavann.

 

 

 

Mosvannsparken.

Men MR'en som ble bestilt i juli og utført i september, (da jeg egentlig begynte å føle meg ganske bra igjen), viste en stor prolaps, skiveutglidning og slitasje. Og satte dermed en effektiv stopper for joggeturene for en stund. Men styrketrening, stabilitetstrening og bevegelighetstrening går bra. Så da gjør jeg det.

 

 

 

Min nye drikkeflaske. Guttene stjal Imsdal flaskene mine hele tiden, så da måtte det bli en rosa en. (Drastic circumstances call for drastic measures. So far, so good.)



 



Sommerens yndlingsbøker fikk jeg fra mamma. En ny yndlingsforfatter: Lisa Genova.
Jeg leste to bøker av henne i sommer. 'Still Alice' og 'Left Neglected.' Begge var bøker som satt i hodet og hjertet lenge etter at jeg hadde lest dem. Anbefales... Og nå vet jeg hva mamma får til jul. :-)

 

På 'tur' med Nemi, og en god bok...

 

 

En helg i oktober var Johannes, Nemi og jeg inne på Bjergøy. Det er litt merkelig, men ganske fint, å være 'alene' sammen der inne. :-)

 



 

Nemis ansiktsuttrykk når hun innser at vi skal hjem igjen... Hun depper alltid i et par dager etter hjemkomsten. Bjergøy er himmelen for henne, selv om hun sliter med alvorlig separasjonsangst når vi er der. Vi kan ikke gå fra henne i det hele tatt.

 

 

Vi plukket store mengder bjørnebær,

 

Klippet plenen og buskene, og nøt de siste rosene.

 

 

Ranya viste noen av maleriene sine på en utstilling i oktober, og selv om dette bildet er litt utydelig, så er det et av mine absolutt favoritter. Det er deilig å se henne skape ting igjen.

 



 

 



Til slutt... Min nye utsikt på kontoret. Jeg begynte i ny stilling i samme firma i begynnelsen av september, og stortrives. Etter så mange år i 'front', er det herlig å få jobbe mer i kulissene. Jeg lærer masse, føler at jeg verdsettes og har en viktig funksjon i bedriften. 

 



 

( Jada, det er facebook til venstre, men jeg lover, det er unntaket, og ikke regelen. Det er rett og slett for travelt til at det skjer for ofte... )

 

 

 



Og så var en ny helg over. Johannes sin bursdagshelg og farsdag  faktisk. Ukene flyr... så banalt. Men dog. 

A Very Merry Unbirthday to You!

Noen ganger finner man den perfekte gaven til noen, men så er det liksom ingen naturlig anledning å gi den til vedkommende. Da er det jo veldig greit at man kan feire Ikkebursdag! Mamma'n min har alltid vært flink til å feire Ikkebursdager. Ikke alltid med gaver, men kanskje et lite kort, eller en sms, eller en telefon.

Men idag er det altså Ikkebursdagen til en av mine nieser. En herlig ung dame som er både smart og snill og vakker. Og som absolutt fortjener en liten Ikkebursdagsoppmerksomhet.

Disse anhengene fant jeg på ETSY, i butikken HomeStudio, og jeg visste med en gang hvem som måtte få dem!

 

 

Og siden jeg først var igang, og de hadde så mange fine å velge mellom, så plukket jeg med meg et til min skjønne Star Wars nerdedatter:

 

 

 

Og et til meg - custom made med Årets Ord på:

 

Bildene yter virkelig ikke disse små skjønnhetene rettferdighet. Anhengene er håndlaget av gamle Scrabble spillebrikker. De er ikke dyre, og det gikk fort å få dem i posten. Et stykk meget fornøyd kunde her altså.

English:

Sometimes you find the perfect gift for someone, but there just isn't a natural occasion to give it to them. Thank heavens then for Unbirthdays! My mother has always been exceptionally good at celebrating Unbirthdays. Not always with gifts, but sometimes a card, a text, or just  a phone call. I'm a fan.

So today just happens to be one of my niece's Unbirthdays! She is bright, kind and beautiful, and absolutely deserves a little something on this Unspecial Unbirthday. 

I found these pendant charms on ETSY at Home Studio and immediately knew who I had to get them for!

And while I was at it,( and they really were very reasonably priced,) I bought one for my Star Wars nerdy daughter, and a custom made one for myself, with my OLW for the year.

They are all handmade with recycled scrabble tiles, and I am totally smitten.

 

 

 

 

 

 



Påskerapport 2013

                                     

 Det gikk så fort. Plutselig var vi hjemme igjen, etter noen fine, solrike, men kalde dager på hytta ved sjøen.

                                       

Nemi depper, som hun pleier hver gang vi har vært der og kommet tilbake. Der kan hun springe fritt, bade og jage måker. Her må hun vente tålmodig til noen forbarmer seg over det bedende blikket hennes, og tusler ut en tur i nabolaget. Kjedelig.


                                            

I år fikk vi dessuten uventet, men veldig hyggelig besøk av en nevø og hans tre sønner på henholdsvis 7, 5 og 3 år. De var på guttetur til farmor, så mamma kunne få noen dager i fred og lese og sove. Jeg håper hun klarte det, og ikke savnet guttene sine for mye. Det er utrolig å tenke på at det er nesten 3 år siden vi så dem sist! De har vokst seg store og om mulig enda mer sjarmerende og underholdende. Jeg håper det ikke blir tre år til neste gang!


                                                            

Jeg opplevde mitt eget lille påskemirakel, da en dypt savnet bok dukket opp på langfredag - akkurat i tide til å bli årets påskelektyre. De fem andre bøkene jeg hadde med fikk ligge urørt i bagen. Jeg har skrevet om denne boken før, her.

Det ble spist uanstendige mengder sjokolade. Som ga uanstendig mye mageknip. Jeg lærer aldri. Benjababy kom seg trygt hjem fra det store utland, og rakk tidlig hurtigbåt ut til oss, så vi fikk gleden av hans nærvær i et helt døgn. Den andre hjemmeboende poden var med an annen venn på hyttetur, der det ble spilt masse kort og fisket. Han fikk fisk. Stor jubel. Eldstemann hadde med seg kjæresten.

Nest eldstemann jobbet hele påsken, og ønsket han var med oss. Morsomt hvordan den som protesterte mest og ikke ville være med på hytta i det hele tatt i noen år, nå kanskje er den som lengter ut til fjorden mest av oss alle?

Bølgene og vinterstormene hadde også i år klart å løfte plattingen ved naustet opp og snu det 90 grader før det landet igjen.

Det var tid til Rummikub, Påskekrim, ukulele og gitarspilling, lange, dovne frokoster, boning av båt, drøs med hyttenaboer og søskenbarn, og stille ettertanke rundt påskens budskap om håp og nytt liv og gode nyheter.

 

Og nå er det vår. Helt sikkert. Selv om det fortsatt er minusgrader...

 

English:

 

It went by so quickly. Suddenly we were back home again, after a few wonderful, sunny, but bitterly cold days, at our cabin by the sea. 

 

Nemi is sulking, as she always does when we return. There, she can run around free, chase seagulls and swim as much as her little heart desires. Here, she has to wait patiently for someone to feel sorry enough for her to take her out for a short stroll in our urban neighbourhood. Booooooring.

 

This year we received an unexpected but very welcome visit from our nephew and his three sons, ages 7, 5 and 3. They were visiting their grandma, so their mother could have a few days of peace and quiet to study and sleep. I hope she was able to, and didn't miss her boys too much. It's crazy to think that we haven't seen them for almost three years! They have grown so much, and are if possible even funnier and more charming than we remembered them to be. 

 

I experienced my own little Easter miracle when this long lost book reappeared on Good Friday, just on time to be my Easter reading of choice. The 5 other books I had packed stayed in my bag. I have written about this book before. Here.

 

We ate indecent amounts of chocolate. Resulting in terrible tummy ache. I never learn. Benjababy made it safely home from Spain, and caught the early boat out to the island so we could enjoy his company for a full 36 hours. The other baby of the family spent his easter with friends at another cabin, playing cards and fishing. He actually caught some too. Our oldest brought her boyfriend. 

 

Our second oldest had to work all through Easter, but wished he was with us. Isn't it funny how the one who always tried to get out of coming here as a teen, now is the one who the most desperately wants to be here?

 

The waves and the winter storms once again managed to lift up the wooden platform by the boat house and turn it a full 90 degrees before dropping it back down.

 

We had time for board games, Inspector Lewis, guitar and ukulele playing, long breakfasts, polishing the boat, chatting with cousins and quiet reflection on the message of Easter: Hope, new life and Good news. 

 

And now it's spring. I'm almost certain. Even though the temperatures are below freezing...

 

 

 

 

 



 



 

Benjababy, Mammagener og litt Bokanmeldelse

Scroll down for English version!

Benjababy er blitt 18 år, og 18-åringen er på treningsleir i det store utland denne uken. Mor har hvilepuls. Jeg mangler visst et bekymringsgen. Jeg er litt sånn 'ute av syne, ute av sinn' type mamma. No news is good news, og sånn. Jeg har omsider lest ferdig boken 'Beklager, jeg må være mamma' - vårens store mammabloggfarsott - av Karianne Gamkinn, og det slo meg at jeg faktisk  aldri har stått på jobb med melkespreng og grått og lengtet hjem til babyene mine. Så jeg kjente meg ikke nødvendigvis igjen i alt.

Men ellers likte jeg boken godt. Mammadamen, hvis blogg jeg først oppdaget i romjulen, har skrevet varmt, ærlig og godt om å være mamma i det moderne velferdssamfunnet Norge. At hun har truffet en nerve og at mange kjenner seg igjen i det hun beskriver er det ingen tvil om. Det er dessuten flott at det omsider er stuerent å innrømme at nei, småbarnsforeldre kan ikke få alt, eller få til alt, (ihvertfall ikke samtidig)  - og ikke vil alle det heller. Det er lov å velge 'annerledes' en periode. Det er lov å roe ned, jobbe deltid, være hjemme, flytte på landet - eller ikke - for familiens skyld.

Det har vært mange innlegg i denne debatten de siste ukene. Jeg har lest til krampa tok meg (Se her, og her, og her bl.a), med det resultat at jeg ikke har skrevet så mye selv. Jeg har vært både provosert og glad og alt i mellom. Og takknemlig for at jeg ikke lenger er i den fasen av livet at jeg må velge om jeg skal sende en ett-åring i barnehagen eller ei.

Nr. 1 gikk faktisk ikke i barnehage i det hele tatt. Hun gikk deltid til dagmamma fra hun var 16 måneder og fikk et år på førskole før hun begynte i første klasse.
Nr. 2. gikk deltid til dagmamma fra han var 4 måneder(!) og  i korttidsbarnehage fra han var 4 år.
Nr. 3 og 4 gikk i korttidsbarnehage fra de var tre år, og tilbragte resten av tiden jeg var på jobb hos Farmor som bodde i gangavstand fra barnehagen.

Fulltidsbarnehage var faktisk aldri aktuelt for oss. Det var for dyrt. (Dette var før max-pris og full barnehagedekning) Tidene passet ikke med jobben min, og vi bodde litt avsides de første årene, slik at transport frem og tilbake ville blitt en utfordring. Dessuten bodde vi på et boligfelt der det var  en god del andre jevnaldrende barn som også var hjemme på dagtid, og en del hjemmeværende mødre. Vi hadde besteforeldre i nærheten, og var særs heldige med deltidsdagmammaene våre. Jeg jobbet deltid i nesten 20 år. Alt fra 50 - 80 %, og stort sett skiftarbeid. Pappa i huset fikk mange kvelder og tidlige morgener og helger alene med barna mens mamma var på jobb - og det var flott.  Jeg klarte også stort sett å bytte vakter om nødvendig slik at jeg kunne få med meg avslutninger eller påskefrokoster eller klasseturer til oljemuseet. Vi fant ordninger som fungerte for oss, som forandret seg  over tid, og som var tilpasset vår families livssituasjon der og da. Det er faktisk bare nå i det siste at jeg har skjønt at det nok var særs politisk ukorrekt av oss å velge sånn, selv da...

Som jeg skrev til å begynne med - jeg tror jeg mangler et mammagen, eller bekymringsgen. Eller kanskje det bare er et multitaskingsgen som ikke er på plass? En periode var det så travelt hjemme, at det var deilig å komme seg på jobb og få lest avisen i fred. Og når jeg var på jobb, så ofret jeg sjelden de hjemme en tanke. Mest fordi det var travelt på jobb også, og jeg som sagt ikke er så god til å gjøre flere ting på en gang. Dessuten tenkte jeg at å bekymre meg for det som foregikk hjemme mens jeg var borte var ganske bortkastet. Jeg kunne jo ikke akkurat gjøre så mye med det!

Mer en èn gang har jeg sagt at jeg bare ikke er skrudd sammen for å jobbe fullt. Mest på fleip, men litt på alvor. Og det tok vi konsekvensen av. En fornøyd mamma, gir fornøyde barn. Var jeg fornøyd bestandig med valget? Nja. Jeg husker faktisk en gang eller to der jeg gråt av frustrasjon over at jobben jeg hadde var litt sånn 'dead-end' , nettopp fordi den var en deltidsjobb. Jeg trivdes bare sånn passelig, og lønnen var til å grine av. Jeg var misunnelig på mannen min som hadde avansert til en lederstilling der han fikk brukt evnene sine og som gledet seg til å gå på jobb hver dag. Jeg visste fortsatt ikke hva jeg skulle bli når jeg ble stor - og jeg var over 30. Jeg tenkte at løsningen måtte være at jeg tok mer utdannelse. Så jeg prøvde, men slet meg selv helt ut med å forsøke å kombinere alt. For jeg var liksom ikke villig til å gi slipp på noe mens jeg holdt på. Ikke så lurt.

Dermed må jeg se langt etter god pensjon og en superspennende og givende jobb. Men noen må jo utføre de litt ruteinpregede og ikke så spennende jobbene også, ikke sant? Med hyggelige kolleger og grei lønn går det meste bra.  Jeg har nok ca. 20 yrkesaktive år igjen , og når jeg går av med pensjon vil jeg ha jobbet 100% omtrent halvparten av 'karrieren' min. Det var sånn det ble. Og det er helt ok. Det nytter ihvertfall lite å angre på det nå! Og det gjør jeg heller ikke!

Igår kveld hadde vi nest eldstemann hjemme på søndagsmiddag. Han vil stort sett alltid sette på gamle hjemmevideoer av søskenflokken da de var mindre. Igår også. Vi dro fram en av de første som vi sjelden ser, fordi den bl.a inneholder et altfor langt og kjedelig opptak av en selskapslek på en eller annen fest. (Korte sekvenser, folkens, korte sekvenser!) Men den inneholder også nyfødtperioden til 18-åringen, og noen herlige opptak av en 4-åring og en 5-åring som har snøballkrig med pappa, og en ubetalelig sekvens der 4-åringen vasker opp på egen hånd, dypt konsentrert. Da kjente jeg mammahjertet smeltet litt, og mammagenene dukket frem, og jeg mante fram den herlige duften av nyfødt baby og mykheten av nyfødte føtter. Og tenkte takknemlig tanker. Tenk, jeg har fått lov til å oppleve å være mamma! Det har vært både slitsomt og frustrerende og dyrt. Men det har jammen vært morsomt og spennende og givende også!

In English

Benjababy has turned 18. And the 18-yearold is abroad at soccer camp this week. I'm fine. I seem to be lacking the worry gene. I'm more of an 'out of sight, out of mind' kind of mother. No news is good news, usually.  I have finally finished reading the book 'Sorry, I have to be a mummy' - this spring's mummy blog hit, written by Karianne Gamkinn. It occurred to me that I have never actually stood in tears at work, bursting with hormones and breast milk, wishing I was at home with my babies. So no, I couldn't really identify with everything in the book.

That in no way means I didn't enjoy it. Mammadamen, whose blog I dscovered around Christmas, has written a warm, honest and eloquent account of motherhood in contemporary Norway. The country in the world with the highest percentage of women in the work force (over 80%), and the highest percentage of births per. capita in Europe. She has no doubt struck a nerve, and there are many who seem to feel the same way. I find it refreshing that it is finally 'allowed' to admit in public that, no, women can't have it all, or do it  all - at least all at the same time - , and some of them don't want to either. It's ok to choose differently for a while. To slow down, stay at home, work part-time, move out to the country - or not - for the sake of the family's well-being.

There have been a lot of blogposts and articles, and talkshow segments covering this subject recently. I have read pretty much everything, resulting in me not writing quite as much as I otherwise might have. I have been provoked, pleasantly suprised, and everything in between. But mostly grateful that I am no longer at the point in life where I have to choose whether to send a one year old off to full time daycare or not. 

Full time day care was actually never an option for us. It was too expensive. (This was before there was a maximum limit to what one paid) The hours didn't fit my work schedule. We only had one car and transport would have been an issue. And we lived in an area where there were still other children at home during the day. We were also blessed with helpful grandparents close by, and we were very lucky with our babysitters. I worked part time for almost 20 years, and mostly shifts, so the daddy got to spend countless evenings, early mornings and weekends alone with the kids. He coped wonderfully. Healthy for all. I also managed to switch shifts so I could attend school functions or outings or sports events when necessary. We found solutions that worked for us, that changed over time, and that fit our particular family's needs at that given time. It is actually only recently that I have realised how politically incorrect we have been in choosing that route, even then.

As I stated at the beginning of the post, I seem to lack a worry gene. Or maybe just a multitasking gene. At one point, home life was so crazy busy that I would love going off to work so I could read the newspaper in peace. And when I was at work, I rarely thought of those at home. Mostly because work was busy too, but also because I suck at doing more than one thing at a time. Not to mention that worrying about what was going on at home while I was gone seemed to be a massive waste of energy. It wasn't like I could actually do anything about it!

More than once I have said that I'm just simply not built to work full time. Mostly as a joke, but not without a hint of seriousness. And we made our decision based on that. A happy mother makes for happy children. Was I always happy about the choice we had made. Nyeah... I can recall a couple of times where I have cried tears of frustration over being stuck in a dead- end job because it was part-time, the pay was rubbish, and I didn't really enjoy it. I was jealous of my husband who was advancing nicely in his field, getting to use his abilities and looking forward to going to work every day. I still had no idea what I wanted to be when I grew up, and I was over 30. I thought the solution was more education. So I tried. But pretty much ran myself into the ground, because I wouldn't let go of anything else in order to study. Not smart. For me. Or the family.

So I waved goodbye to a fat pension and and a super exciting , rewarding career. But someone has to do the routine stuff too, right? With pleasant colleagues and decent pay, it's all good.  I have about 20 years of work left, so when I retire, I will have worked full time approximately half of my 'career' Thats's the way the cookie crumbled. And that's ok. No point regretting it. And I don't!

Last night our  second oldest came home for sunday dinner.  He pretty much always demands that we watch old family home videos. Yesterday was no exception. We picked out an early one, from when Benjababy was newborn. We laughed until we cried watching the 5 year old's exasperation as Daddy dodged her snowballs, and the 4 year old carefully washed dishes all on his own. My Mummy heart melted, and my Mummy genes managed to recreate the intoxicating smell of newborn baby and the softness of newborn feet. And I thought grateful thoughts. Imagine!  I have been allowed to be a Mummy! It has been exhausting, frustrating and expensive. But man alive, it has been fun and exciting and rewarding too!

Jojo by name, yoyo by nature

Da jeg startet bloggen i september 2006, så var det faktisk mest jobbrelatert. Jeg driftet en scrapbookingnettbutikk, og scrappemiljøet var i ferd med å bevege seg vekk fra de dominerende forumene til egne scrappeblogger, der de la ut sine siste kreasjoner og fikk beundrende kommentarer fra likesinnede. Alle scrappebutikkene hev seg på trenden, for det var en fin måte å vise frem produktene på, og skape mer trafikk til nettbutikken på en gang.

Jeg tenkte det var best å teste ut formatet litt først på egen hånd, og dermed opprettet jeg min egen. Det var litt for morsomt. Jeg brydde meg ikke om antall lesere på min private scrappeblogg, og var oppriktig overrasket hver gang jeg oppdaget at noen faktisk hadde vært innom og lest den. Så i starten var den en ren hobbyblogg, med bilder av ting jeg hade laget og litt andre bilder og kommentarer.

Bryllupsgave fra min talentfulle venninne Rachel

Navnet var ikke så veldig gjennomtenkt. Jojos opp - og nedturer. Men det var ikke tatt helt ut av luften heller. Jeg er litt labil, skjønner du. Ikke sånn 'certifiably bipolar'. Såvidt jeg vet. Men litt sånn opp og ned. Livet var alltid veldig fantastisk eller helt håpløst.

Heldigvis (og det var virkelig bare ren flaks!) så endte jeg opp med min rake motsetning, til tross for at omtrent alle guttene jeg ellers falt for var akkurat som meg. Like barn leker best og sånn.

Klippen min. Fornuftig og rolig. Litt vel fornuftig til tider. Irriterende fornuftig faktisk. Jeg håpet jo likevel at jeg ville bli påvirket av ham. Snakke litt mindre. Føle litt mindre. Få  litt mer gjort. Og det ble jeg jo. Og det gjorde jeg jo. Han er ikke blitt så påvirket av meg. Tror jeg.

Uansett, greia var jo at kallenavnet mitt var Jojo, og livet gikk litt sånn opp og ned, og jeg tenkte at scrappeprosjektene mine var litt både oppturer og nedturer, så da ble det sånn.

Etter hvert så har bloggen blitt en litt mer sånn 'spriker i alle retninger' blogg. Ikke akkurat mammablogg, men det er litt mammainnlegg. Ikke akkurat interiørblogg, men det er noen interiørinnlegg. Ikke akkurat matblogg, men jeg har nå skrevet litt om mat også. Eller aller mest om kokebøker og matteori. Ikke akkurat en bokblogg, men jeg skriver en del om bøker.
Ikke en samfunnskritisk blogg heller. Men det er mest fordi jeg ikke synes jeg klarer å formulere meg fornuftig (les: intelligent) om ting jeg brenner for, og så er jeg litt pysete. For tenk om noen leser det og ikke er enig?

Og livet generelt er jo litt sånn opp og ned. Selv om det er mindre opp og ned nå enn jeg syntes det var før. Jeg kunne jo startet forfra. Med helt ny blogg. Og nytt navn. Og litt mer PK innlegg, og litt mindre pludder, og litt mere spisset innhold. Men jeg tror ikke det. Bloggen vil uansett bare gi et utsnitt av meg og livet mitt. Det vil ikke være helt komplett. Det er uansett et redigert produkt. (Om ikke redigert nok.) Og det får være greit nok.

Jeg oppdaget en herlig blogg for et par dager siden, skrevet av min manns nevøs kones svigerinne. (Falt du av nå?) Bloggen heter 'Det ekke så farlig' - og er helt fantastisk avslappet og upretensiøs og ærlig. Akkurat som jeg skulle ønske min var. Den unge bloggeren er halvparten så gammel som meg, og dobbelt så klok som jeg var på hennes alder. Jeg tenker faktisk at det er veldig bra at det ikke fantes blogger den gangen. Som 22-åring var jeg nemlig alt for opptatt av å tekkes andre og gjøre alt som var forventet, eller som jeg trodde var forventet av meg. Noen ting blir heldigvis bedre med alderen. :-)

Og så var det denne språkforvirringen da. Jeg har noen faste engelsktalende lesere. De spør meg stadig vekk om ikke jeg kan skrive på engelsk. Google Translate sliter med å gjøre jobben. Hvorfor skriver jeg egentlig på norsk? Engelsk er jo morsmålet mitt. Ok. Forklaringen er at jeg skriver dagbok på engelsk. Det har jeg alltid gjort. Jeg har sirlige dagbøker  (selv om dagbøker er litt misvisende, siden jeg skriver i dem i snitt 6 ganger  i året...)  helt tilbake fra da jeg var ca. 12. De er helt private. Mine barn skal kanskje få lese dem nå jeg er død. Men bare hvis de gidder. De er ikke så veldig spennende. Men de er på engelsk. Og tanken da jeg begynte å skrive dem på engelsk var at jeg skulle ta vare på engelsken min, på morsmålet mitt.

Dagbøkene mine

Så da jeg begynte å blogge, tenkte jeg at siden dagbøkene var på engelsk, kunne min elektroniske dagbok være på norsk. Så enkelt. Og egentlig litt teit, fordi jeg tror faktisk at nå har jeg flere engelsktalende følgere enn norske... Så nå skal jeg begynne å skrive sammendrag på engelsk på hvert innlegg. Hvis jeg gidder.

English summary - or translation - we'll see:

When I started blogging way back in 2006, it was actually job related. I was running a scrapbooking website and the scrapbooking community was gradually moving away from forums and over to personal scrapbooking blogs, where they could display their creations and get feedback from their peers. All the scrapbbooking stores created their own blogs, since it was a good way of displaying products and at the same time increase traffic to their websites.

I figured it would be best to test the format a bit on my own first, so I started a personal blog. And quickly discovered how much fun it was. I really didn't care about the number of followers I had, and was genuinely surprised every time I realised someone had actually read it. So, to begin with, it was simply a hobby blog, where I posted pictures of what I'd made and a few other pictures.

I had not really thought the name through. Jojo's ups and downs. But it wasn't taken completely out of nowhere either. I'm slightly unstable you see. Not certified Bipolar. (As far as I know.) Just a bit up and down. Life seemed to be either absolutely fantastic or absolutely horrible.

Luckily (and it really was pure chance), I ended up with my complete opposite. In spite of the fact that all the guys I had previously been attracted to were just like me. Birds of a feather and what not.

My rock. Steady and calm and sensible. A little too sensible at times. Annoyingly sensible actually. I still hoped it would rub off on me. That I would talk a little less. Feel a little less. Get more stuff done. And it did. And I do. Not so much the other way round though. I think.

Anyway, my nickname was Jojo, and my life was a series of ups and downs, especially my scrapbooking projects, so that 's the story.

As time has gone by,the blog has become more of an 'all over the place' than an ups and downs blog. Not exactly a mummy blog, although I do write about motherhood. Not exactly an interior decorating blog, although I do sometimes write about interior decorating. Not exactly a food blog, although I have written about food - ar at least cook books and eating in theory. Not exactly a book blog, although I do sometimes write about books. It's not a social science or political blog either. Mainly because I don't feel smart enough. And I'm kind of a wuss. What if somebody disagreed with me?

And then again; life in general does go up and down and a little all over the place. Although it seems a little less up and down now than it used to. I could start over. With a new blog. A new name. With more politically correct content, and a more concise direction. But I don't think I will. The blog is still only a tiny portion of my life. An edited version. (Possibly not edited enough.) It will never be complete. And it will just have to do. 

I discovered a marvelous blog the other day, written by my husband's nephew's wife's sister in law. (I hope that means we are somehow related.) She has called har blog 'It doesn't matter' (roughly translated) and is the most wonderfully relaxed, unpretentious and honest blog I've read in a long time, just like I wish mine was. She is half my age, and twice as wise. I'm actually glad blogging wasn't around when I was 22. I was way too preoccupied by pleasing everyone around me and doing what I thought was expected of me. Luckily, som things do improve with age. 

And finally, what's with the language confusion? I have a few English speaking readers who keep asking me to translate my blog, since Google does a terrible job of it. Why do I write in Norwegian? English is, after all, my mother tongue. Ok. The explanation is fairly simple. I write my journal in English. Always have. I have a collection of carefully kept journals since age 12. (Journal is a bit misleading though, since I only write about 6 times a year). They are completely private. My children can read them when I'm dead, if they can be bothered. They are not all that interesting. But they are in English. The idea when I started journaling, was that it would help me preserve my mother tongue. Mission accomplished. So when I started blogging, I thought that since my journals were in English, my blog could be in Norwegian. That simple, and a little silly, since I suspect that I have more English speaking readers than Norwegian anyway. So from now on I plan to write both Norwegian and English blog posts. If I can be bothered. (That was exhausting! My blog posts will most certainly be shorter!) 

Bøker, englevinger og en drømmefanger

Jeg titter ofte innom NIB, og selv om jeg på ingen måte definerer meg selv som en interiørblogger, falt jeg for fristelsen til å delta i denne utfordringen:'From within'. Jeg lurte på hva som var mest typisk meg (og mitt indre) i huset, og kom fram til dette:

 

 

Jeg prøvde virkelig å ta bildet i dagslys som anbefalt, men akkurat denne kroken i heimen befinner seg et stykke unna noen som helst vinduer.

 

Og først etter at bildet var tatt, la jeg merke til hvilke bøker som var synlige gjennom glassdørene. :-)

 

Bøker er en stor del av livet mitt og hjemmet mitt. Alle slags bøker. Men det passer i grunnen bra at det var den 'religiøse' hyllen som var synlig her, sammen med englevingene og drømmefangeren. N'est ce pas? 

86,400 sekunder.

 

Jeg liker Pinterest. Ja, det er en tidstyv. Ja, det kan bidra til at man sammenligner seg med andre. (Og som kjent, så er sammenligning en gledestyv.) Ja, det er mye graps der ute.

 

Men jeg finner utrolig mye fint og vakkert og kult og morsomt og motiverende og inspirerende der også.

 

Bl. a dette sitatet her:

Source: kennedysamongstkardashians.blogspot.com via Joanna on Pinterest

 

 

Der var det igjen! Ordet mitt! :-)



 

Andre funn på Pinterest de siste dagene (det er forbigående rolig på jobb for tiden...) er denne:

Source: emilysacra.com via Justin on Pinterest

 

 

Og denne:

 

 

Source: httpmariana.tumblr.com via Joanna on Pinterest

 

 

 

...som jo overhodet ikke har noe med Årets Ord å gjøre - men jeg er altså veldig glad i farger.

 

 

Det jeg kanskje liker aller best med Pinterest, er at jeg kan grave meg dypere og dypere nedi et emne, og oppdage nye, flinke, hyggelige mennesker som liker ting jeg liker. Eller ikke. Mange Pins linker jo til blogger, og jeg har funnet mange kjempefine blogger som jeg aldri ville kommet på å lete opp ellers. Et godt eksempel på det er f.eks 71 Toes som jeg har nevnt før. Det var som å finne igjen en gammel venninne! Foreldrene hennes skrev en bok (de skrev mange faktisk) som het 'Teaching Children Values', som var yndlingsoppdragelsesboken til min mor. Jeg fikk den av henne da jeg fikk egne barn, og har implememtert en haug av ideene deres med mine 4. I boken bruker de mange eksempler fra sin egen familie. Stor var overraskelsen min, da jeg klikket inn på en Pinterest link i forbindelse med et oppdrag i kirken, og oppdaget at den ene datteren hadde en helt magisk blogg!

 

 

Så - som med det meste i l ivet. Her gjelder det å finne balanse. Jeg skal leve i nuet, og ikke bare i skjermen, så jeg har gitt meg selv noen restriksjoner i forhold til når og hvor mye jeg kan grave meg ned i 'Pinnene'. Jeg vurderer faktisk å fjerne appen fra Iphonen, som jeg har gjort med Facebook. Men ikke idag. Eller jo. Idag. Sånn. 

Landet!

Hvis ikke jeg tar helt feil, så var det i 2007 at jeg ble oppmerksom på OLW som det heter i bloggisfæren. One Little Word. Og det var via bloggen til Ali Edwards, som etter Cathy Zielske nok har vært min aller største inspirator på Scrappefronten. Hun kaller seg ikke scrapper engang, men Life Artist, og det passer meg fint.

Mitt aller første årets ord, var altså Imperturbable, så var det Remember i 2008, og Breathe i 2009.

I 2010 kan jeg ikke huske hvilket ord jeg hadde - og faktisk lurer jeg på om jeg bare ikke hadde et. Jeg har ihvertfall ikke blogget om det. (Enda en grunn til å blogge!)

I 2011 hadde jeg 3 (!) - vel, dvs. jeg hadde vel strengt tatt 1: Selfless. Men jeg hadde 2 'runner ups', nemlig Perspective og Create.

2012 var altså Lift. Og nå er turen kommet til 2013. Etter mye frem og tilbake og litt juksing (kikket innom denne damen her...) Og tenkte egentlig at både Choose, See, Focus og Listen var gode alternativer. Men neida. Jeg har landet på TODAY.

Og når jeg først hadde landet, så kom jeg på denne lille boken her.

 

Den har fulgt meg trofast siden bursdagen min i 1981 (!), og der har jeg samlet små sitater, dikt, og visdomsord. Det aller første jeg skrev i den var L&P 88:118;

'Og ettersom ikke alle har tro, søk I derfor flittig og lær hverandre visdoms ord; ja, søk visdoms ord fra de beste bøker, søk lærdom ved studium og ved tro.'

Det aller siste jeg skrev (for et par måneder siden) var et sitat av Neal A. Maxwell:

'The submission of one's will is really the only thing we have to place on God's altar. The many other things we 'give' are actually the things He has already given or loaned to us!'

og dette fra samme mann:

'Patient endurance permits us to cling to our fatih in the Lord and our faith in His timing when we are being tossed about by the surf of circumstance. Even when a seeming undertow grasps us, somehow, in the tumbling, we are bieng carried forward, though battered and bruised.'

Just love that guy.

Men grunnen til at jeg kom på denne boken nå, i forbindelse med Årets Ord, var dette:

Jeg tipper jeg skrev det inn da jeg var ca. 18 år ut fra plasseringen i boken og at det står en del på fransk rett før. Jeg aner ikke hvor jeg fikk det fra, men hvem det enn var: Tusen Takk. På tide med en oppfrisking.

Rules for a perfect day.

Here are ten rules - resolutions to make when you wake in the morning:

1. Just for today, I will try to live through this day only and not tackle my whole life problem at once. I can do some things for twelve hours that would appal me if I felt I had to keep them up for a lifetime.
2. Just for today, I will be happy. This assumes that what A. Lincoln said is true: that 'most folks are about as  happy as they make up their minds to be.' Happiness is from within - it is not a matter of externals.
3. Just for today, I will adjust myself to what is and not try to adjust everything to my own desires. I will take my family, my business and my luck as they come and fit myself to them.
4. Just for today, I will take care of my body. I will exercise it, care for it, and nourish it and not abuse it or neglect it, so that it will be a perfect machine for my will.
5. Just for today, I will try to strengthen my mind. I will study. I will learn something useful. I will not be a mental loafer all day. I will read something that requires effort, thought and concentration.
6. Just for today, I will exercise my soul in three ways. I will do somebody a good turn and not get found out; if anybody knows it, it will not count. I will do at least two thiongs I don't want to do, as William James suggests: just for exercise. I will not show anyone that my feelings are hurt. They may be hurt, but today I will not show it.
7. Just for today, I will be agreeable. I will look as well as I can, dress as becomingly as possible, talk low, act courteously, be liberal with flattery, criticize not one bit nor find fault with anyhting, and not try to regulate nor improve anyone.
8. Just for today, I will have a program. I will write down just what I expect to do every hour. I may not follow it exactly, but I'll have it. It will save me from the two pests: Hurry and Indecision.
9. Just for today, I will have a quiet half hour, all by myself, and relax. In this half hour, some time, I will think of God, in order to get a little more perspective in my life.
10. Just for today, I will be unafraid, especially, I will not be afraid to be happy, to enjoy what is beautiful, to love and to believe that thos I love, love me.

                                                                                                                         Anonymous


Gulp. Litt av en oppskrift. Særlig kanskje nr. 3 og nr. 8. Men en fin påminnelse uansett. Hvis noen vet hvem som har skrevet dette vil jeg gjerne vite det altså!

Og så ville jeg vise dere denne også, som jeg fant her. (hun hadde maaaange fine...)

Idag altså. Ha en fin en!

Families are forever, if I can just get through the day

 

En sykedag kan brukes til så mangt. F.eks å lære seg å bruke layered templates i PSE. Denne er fra Cathy Zielske, min absolutte yndlings scrappeguru.  Etter en del prøving og feiling, begynner jeg endelig å få taket på det. Kjempegøy. Problemet med digiscrapping er at jeg ikke får brukt opp alt det andre scrappeutstyret mitt som ligger og vansmekter på og under og ved siden av scrappepulten min på kontoret. Det er selvfølgelig mye morsommere å scrappe nye prosjekter på pc'n enn å rydde i scrapperotet... Sukk.

To blog or not to blog...

Jeg har nevnt Lori sin blogg før. Hun slutter aldri å imponere. Og jeg kjenner at etter å ha lest hennes innlegg, blir det vanskeligere og vanskeligere å skrive noe fornuftig selv. Jeg forsøker. Bevares. Men stort sett ender jeg opp med å slette alt  igjen.

Det er jo litt dumt. For dette er jo ikke en konkuranse. Men dagene går, og alltid er det noe annet som egentlig er viktigere, mer meningsfylt - enn å klore ned mine oppturer og nedturer. Og sikkert mer interessant også...

For eksempel akkurat nå burde jeg forberede instituttklassen min til imorgen... Men jeg ville 'bare' kikke og se om Lori hadde skrevet noe først. Og det hadde hun. Og jeg gråt. Som vanlig. Og tenkte på alt jeg har å være takknemlig for, men ikke klarer å sette pris på. Og alt jeg bekymrer meg for som egentlig ligger utenfor min 'circle of influence'. Som kjærlighetslivet til barna mine, eller helsen til foreldrene mine...

Lori er intenst personlig, men aldri utleverende. Det er en utrolig balansegang hun får til som jeg bare bøyer meg i støvet for.

Jeg leste faktisk et annet blogginnlegg til, helt tilfeldig, litt tidligere idag, og der ble en bok av Marilynne  Robinson nevnt: 'Gilead'. Og så nevner Lori den også. Tilfeldig? I think not. Bestilles herved.

Tre kopper te

Fride anbefalte boken 'Three cups of tea' da hun besøkte meg rett før jul. Jeg kjøpte den i februar, men har ikke klart å lese den ferdig før nå nylig. Sist onsdag var jeg i Oslo på serviceledersamling, og tradisjonen tro, stakk jeg innom Tanum på Gardermoen på vei hjem for å finne en ny bok. Jeg var jo i ferd med å avslutte '3 cups...', og var på jakt etter en erstatning. Og hva fant jeg? Oppfølgeren som jeg ikke visste fantes en gang! 'Stones into Schools', plukker opp historien der 'Three cups of tea' slutter, og den er lengre, bedre og om mulig enda mer inspirerende enn den første. Den er også skrevet at av Greg Mortenson selv, ikke bare i samarbeid med en annen forfatter, så den er enda mer personlig i formen. Og morsommere! Og den leste jeg ut på 3 dager.

'3 cups of tea' er den utrolige historien om Greg Mortenson, en amerikansk fjellklatrer som etter et mislykket forsøk på å nå toppen av K2, syk og desorientert forviller seg ned til en avsidesliggende landsby i nordre Pakistan der han blir tatt vare på av innbyggerne. Som takk lover han å bygge en skole for landsbyens barn, som frem til da ikke har hatt et skolebygg. Han reiser hjem til USA, skraper sammen penger til skolen, reiser tilbake til Pakistan, og får vite at landsbyen trenger en bro, før det kan bygges skole. Reiser tilbake til USA igjen, skraper sammen penger til bro, bygger bro, bygger skole, og finner dermed ut hva han skal vie livet sitt til: bygge skoler, spesielt for jenter, i de mest avsidesliggende delene av Pakistan, og etterhvert Afghanistan.Med klokkertro på at dette er den mest effektive måten å bekjempe både sykdom, fattigdom og fundamentalistisk ekstremisme på, går han igang, og har på disse snart 20 årene siden han begynte utrettet helt fantastiske ting i et område mest kjent for å være terrorismens inkubator og Al - Quaeda sin bakgård. Begge bøkene kan anbefales på det aller sterkeste.

Og 'Stones into Schools' fant jeg mens jeg lette etter en bok Jeanette hadde anbefalt:' The Glass Castle.'
Så jeg kjøpte likegodt den også. Snart sommerferie vet du. ;-) Grugleder meg til å lese den.

Believing Christ and Following Christ

I påsken benyttet jeg anledningen til å lese på nytt to bøker som muligens har hatt størst innflytelse på mitt åndelige liv, utenom standardverkene. De er 'Believing Christ' og 'Following Christ' av Stephen E. Robinson.

Hvordan skal jeg kunne forklare på en kort og konsis måte innholdet og effekten de har hatt på meg? Jeg tror faktisk jeg har skrevet om dem en gang tidligere, når jeg tenker meg om... Believing Christ har undertittelen 'The parable of the bicycle and other good news', og er virkelig nettopp det. Godt nytt. Jesu Kristi forsoning forklares på en lettfattelig og grundig måte, og gir håp og tro og styrke. Following Christ ble skrevet et par år etter den første boken, som et svar til alle dem som stilte spørsmålet: 'Ok, jeg er kommet inn i varmen,  men hva nå?'.

Jeg inkluderer to sitater, et fra hver bok, som en smakebit. Men dette er bøker som må leses. Jeg har flere ganger lånt bort den første og ikke fått den tilbake, og derfor bestilt den igjen og igjen. Her.

'But why would You do this for me? Because I love you. But it doesn't seem fair. That's right, it's not fair at all - it's merciful. It is, after all, a gift.
But how can I deserve such a gift? Don't be silly. You can't. You don't. This gift is offered because I love you and want to help you, not because I owe it to you.
But how can I ever repay You? There you go again. Don't you get it yet? You can't repay me, not you or all the billions like you. Gifts of this magnitude can never be repaid. For what I've done out of love for you, you can only love me back, and seek to become what I am - a giver of good gifts. And that is good news.'

 
'For those who have been born again, the critical question is not one of getting into the kingdom but of staying in the kingdom - of enduring to the end. For we must choose on an ongoing basis to remain, and that choice must be reflected in what we love and in what we seek. That is why enduring to the end is the fifth principle of the gospel. Daily, our question shouldn't be 'Have I made it to the kingdom yet?' but rather, 'Do I still want to stay?' .