Hvilken Disneyfigur er du?

Ok. Profilbildet mitt på facebook trenger tydeligvis en forklaring...

Da jeg så filmen 'To på Rømmen' for første gang, ble jeg litt satt ut. Jeg er vant til at slemme karakterer i filmer og tv-serier heter Joanna, (ref. f.eks. Goldie Hawn i yndlingsfilmen min 'Overboard') men jeg hadde aldri før opplevd at jeg lignet på den slemme stemoren. Og ikke bare fysisk...

 

Mother Gothel er selvfølgelig vakrere og har slankere midje enn meg (hun er tross alt en Disneyfigur...) , men ellers er hun skummelt lik. De mørke krøllene, haken, kinnbena, de grå øynene, det litt sinte blikket, forfengeligheten, besserwissertendensene, kontrollfriken...(Og burgunder er tilfeldigvis yndlingsfargen min.)

Men på et punkt er vi heldigvis ikke så like. Nå er ikke Celine's hår kilden til evig ungdom, men hadde det vært det, så ville jeg neppe tvunget henne til å bli boende hos meg for alltid uansett. :-)

Hvilken Disneyfigur er du?

English Translation

My new facebook profile picture obviously needs some explaining...

When I saw the film 'Tangled' for the first time, I was quite horrified. I'm used to the fact that evil characters are called Joanna (re. Goldie Hawn in my all time favorite film 'Overboard'), but I had never before found a Disney character, let alone villain, I really ressembled. And not just physically either...

Ok, so Mother Gothel is of course more beautiful and has a smaller waist (she is, after all a Disney character), but apart from that, she is scarily like me. The dark curls, the chin, the cheekbones, the angry grey eyes, the vanity, the 'mother knows best', the control freak... And of course; burgundy is my favorite color.

But there is one thing that is not the same. Celine's hair is not the fountain of youth, but even if it was, I wouldn't force her to stay with me forever. :-)

Which Disney character do you identify yourself with?

Sommerfavoritter (Bedre sent enn aldri og sånn...)

Vi skriver november, og på bloggen har det vært lite og ingen aktivitet på en stund. Til mine 4 faste lesere (eller der omkring...) må jeg bare få beklage. Blogg er et overskuddsprosjekt, som jeg har nevnt et par ganger før.

It is what it is. Og det er ok.

Her kommer en kjapp liten oppsummering av sensommer og høst. THFI. (Thank Heaven for Instagram, for de som lurte.)

Noen få dager på Sjernarøy. Om å gjøre å klemme inn minst mulig aktivitet på de få feriedagene vi hadde der. Banjospilling, hengekøye, plukking av bringebær, milkshake, lesing, kajakkpadling og Nemiturer.

(Og dette er aller første gangen jeg legger ut en egenprodusert video på bloggen.)

Begynnelsen av august: Leir på Tromøya. 120 unge kvinner og deres ledere i en uke med teltliv, myggstikk, sol, regn, vind, morgenbad, fnising, kanopadling, vannhenting, nattskravling, hemmelige venner, bål, haik, fantastisk natur og fine minner. Glad det er overstått? Ja. Frister det til gjentagelse? Ja...

 

Soloppgang etter en heller fuktig natt i gapahuk.

Bjellandstrand, der vi hadde morgensamlingene.

 



Siste dag. Ungdomslederne synger for de yngre jentene.

 

Tid for farvel.

 

Det har egentlig vært en ganske fin sommer på Vestlandet sånn værmessig. Så det ble noen turer til Solastranden.

 

Til Nemis store glede.

 

 

 

 

Og min...

 

 

 

Etter en ganske lite treningsfylt sommer pga. det trøblete bekkenet mitt (trodde jeg), bestemte jeg meg for å komme i gang igjen. Jeg hadde vondt uansett, men jeg savnet endorfinene, og tenkte at da kunne jeg i hvert fall ha det vondt for en grunn. Begynte forsiktig med joggeturer rundt Mosvannet, og sakte men sikkert tilbake til Store Stokkavann.

 

 

 

Mosvannsparken.

Men MR'en som ble bestilt i juli og utført i september, (da jeg egentlig begynte å føle meg ganske bra igjen), viste en stor prolaps, skiveutglidning og slitasje. Og satte dermed en effektiv stopper for joggeturene for en stund. Men styrketrening, stabilitetstrening og bevegelighetstrening går bra. Så da gjør jeg det.

 

 

 

Min nye drikkeflaske. Guttene stjal Imsdal flaskene mine hele tiden, så da måtte det bli en rosa en. (Drastic circumstances call for drastic measures. So far, so good.)



 



Sommerens yndlingsbøker fikk jeg fra mamma. En ny yndlingsforfatter: Lisa Genova.
Jeg leste to bøker av henne i sommer. 'Still Alice' og 'Left Neglected.' Begge var bøker som satt i hodet og hjertet lenge etter at jeg hadde lest dem. Anbefales... Og nå vet jeg hva mamma får til jul. :-)

 

På 'tur' med Nemi, og en god bok...

 

 

En helg i oktober var Johannes, Nemi og jeg inne på Bjergøy. Det er litt merkelig, men ganske fint, å være 'alene' sammen der inne. :-)

 



 

Nemis ansiktsuttrykk når hun innser at vi skal hjem igjen... Hun depper alltid i et par dager etter hjemkomsten. Bjergøy er himmelen for henne, selv om hun sliter med alvorlig separasjonsangst når vi er der. Vi kan ikke gå fra henne i det hele tatt.

 

 

Vi plukket store mengder bjørnebær,

 

Klippet plenen og buskene, og nøt de siste rosene.

 

 

Ranya viste noen av maleriene sine på en utstilling i oktober, og selv om dette bildet er litt utydelig, så er det et av mine absolutt favoritter. Det er deilig å se henne skape ting igjen.

 



 

 



Til slutt... Min nye utsikt på kontoret. Jeg begynte i ny stilling i samme firma i begynnelsen av september, og stortrives. Etter så mange år i 'front', er det herlig å få jobbe mer i kulissene. Jeg lærer masse, føler at jeg verdsettes og har en viktig funksjon i bedriften. 

 



 

( Jada, det er facebook til venstre, men jeg lover, det er unntaket, og ikke regelen. Det er rett og slett for travelt til at det skjer for ofte... )

 

 

 



Og så var en ny helg over. Johannes sin bursdagshelg og farsdag  faktisk. Ukene flyr... så banalt. Men dog. 

Paradigmeskifte

Dette innlegget ble skrevet for et par måneder siden. Men jeg hadde ikke mage til å publisere den. Jeg har dessuten tenkt at det får være måte på selvopptatthet. :-) Men...:
Nå har jeg hatt noen uker helt uten trening pga. et trøblete bekken og ryggsmerter. (Nothing like pain to give you perspective?) Det gikk overraskende og skuffende fort å komme ut av 'regelmessig trening' vanene mine. Nå har jeg en jobb å gjøre med å komme tilbake i form...Det er kanskje en mulighet til virkelig å 'starte på ny frisk' - ikke bare fysisk, men mentalt også? So. Here goes.

I dag har jeg gjort noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har deltatt i et sykkelritt. Det var kaldt, vått og gjørmete, og blåste helt fryktelig, men jeg kom i mål, og utrolig nok så fristet det faktisk  til gjentagelse.

Mitt forhold til fysiske utskeielser er i grunnen litt sånn. Jeg vegrer meg for å prøve nye ting, men når jeg først har gjort det, så synes jeg faktisk det er litt gøy. Jeg påstår at jeg mangler konkurranseinstinkt, men det er en sannhet med modifikasjoner. Det er nok heller sånn at jeg ikke liker  å ikke være best, eller blant de beste, i det jeg gjør. Og dersom jeg ikke tror jeg kan hevde meg, så lar jeg heller være.

Men ikke alltid. Sånn som i dag. Eller når jeg har sprunget halvmaraton. Eller deltatt på yoga eller Cross-fit timer.

Jeg har tidligere skrevet om mitt trøblete forhold til mat her. Det trøblete forholdet til mat henger tett sammen med et litt trøblete forhold til kroppen min. Eller rettere sagt vekten min.

Jeg har tidligere også nevnt at jeg oppnådde det jeg trodde var trivselsvekten min for noen år siden, og at jeg klarte å holde den i omtrent 10 minutter. Den trivselsvekten var omtrent 10 kg lavere enn der jeg er nå, og fortsatt 7 kg mer enn høyden min skulle tilsi. Jeg har aldri drevet med jojoslanking.  Av den enkle grunn at jeg aldri har klart å slanke meg med vilje (bortsett fra da jeg var streng veganer i noen måneder for å bøte på andre helsegreier, og vekttapet kom som en bonus).

Men jeg har vel egentlig vært på slanker'n siden jeg var 13 år gammel,  og fikk pupper, i likhet med de fleste av mine medsøstre. Jeg tenkte/tenker alltid at dersom jeg bare fikk vekk magen, fikk vekk puppene - så ville livet mitt bli så mye bedre. Jeg vet jo egentlig bedre enn som så, men gammel vane er veldig vond å vende.

Selv om jeg høylytt har erklært at jeg er mer opptatt av å være i god form enn å ha fine former, så har jeg nok alltid ønsket å være slank og smal. Ikke frodig og rund og godt polstret som jeg jo er. Jeg kunne SI at jeg begynte å løpe fordi jeg ville komme i bedre form, eller tillate meg å spise hva jeg ville, men egentlig så ville jeg jo bare bli tynn sånn som maratonløpere er. (Det fungerte ikke...)

 

Jeg tenker at jeg egentlig er født i feil århundre. Da jeg var tenåring pleide Pappa  å vise meg bilder av maleriene til Rosetti og Boticelli. Han syntes jeg lignet kvinnene i maleriene deres.

Det var sikkert snilt ment, men jeg ville jo ikke se sånn ut! Jeg ville se ut som modellene i bladene jeg lå i timevis og bladde i. Selv om mamma ofte minnet meg på at modellene bare var kleshengere og i grunnen 'freaks of nature', så var det der lista lå, liksom. Frustrerende og uoppnåelig.

Nå er jeg voksen. Godt voksen til og med, men jeg sliter fortsatt med å slå meg til ro med at jeg aldri kommer til å være tynn. (Og jeg vet jo av erfaring at når jeg er 'tynn', så vil jeg fortsatt synes at jeg kan bli tynnere.) Så hvordan skal jeg klare å endre tankemønsteret mitt og 'Embrace my Curves'?

Kanskje første steg er å slutte å prøve å klemme meg inn i klær som er for små? Klær jeg har tatt vare på i årevis fordi jeg innbiller meg at jeg en dag skal klare å bli slank nok til å kunne bruke dem?

Kanskje jeg skal slutte å være så himla kritisk til alle bilder som tas av meg? Jeg er fæl til å slette alle bilder jeg ikke synes er 'bra nok' eller som viser meg fra ufordelaktige vinkler. Og å gjemme seg bak kameraet og alltid være den som tar bilder, gjør jo at man kan lure på om jeg idet hele tatt har vært tilstede i livet mitt. Denne bloggartikkelen her fikk meg til å tenke litt på akkurat det der.

Eller hva med å slutte å sammenligne meg selv med alle de tynneste og slankeste jentene i tyveårene,  og heller se på kvinnene på min egen alder? Abraham Lincoln sa nemlig: 'Comparison is the thief of joy. '

Og kanskje jeg skulle innlemme i takknemlighetsdagboken min alle tingene med kroppen min jeg faktisk er fornøyd med og takknemlig for? Den virker. Den er sunn og frisk. Den har båret frem og født og ammet fire flotte, friske barn. Den er sterk. Den er faktisk ganske veltrent. Den er utholdende. Bena mine er kanskje korte, men de er muskuløse. Jeg har ganske fine øyne. Jeg har fløyelsmyk hud...

Kanskje jeg skulle begynne å trene tung styrke? Å ha fokus på å være sterk, og
ikke nødvendigvis tynn. Strong is the New Skinny. Tross alt. Celine har prøvd å overtale meg en stund nå, men jeg har alltid syntes at styrketrening var kjedelig, i forhold til mange andre treningsformer. Men kanskje, kanskje, jeg finner ut jeg egentlig liker det, i likhet med sykkelrittet i dag?

En ting er sikkert: et paradigmeskifte er påkrevd.

Søvn og sånn

 Litt stille på bloggfronten her. Til alle mine (4?) faste lesere, så beklager jeg veldig. Nettdietten min (avlogging etter 20:00 hvis ungene er i hus) og travlere dager på jobb gjør at det begrenser seg selv.

Søvn, ja. I noen år levde jeg i den villfarelse at jeg var en helt framifrå utgave av morsarten, fordi jeg hadde barn som sov hele natten fra de var bittesmå. Før dere får lyst til å halshugge meg, la meg ile til og si , at jeg etter hvert har forstått at det neppe var min fortjeneste...

Jeg nøt rett og slett godt av at jeg fikk fire barn med særdeles gode sovehjerter. Og godt er det.
Jeg fungerer nemlig dårlig med lite søvn, og det spørs om det hadde blitt så mange som fire barn i det hele tatt, dersom jeg hadde blitt utsatt for kolikk og nattevåk.

Det høres sikkert utrolig blærete ut, men jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at jeg er blitt holdt våken om natten av små barn en eneste gang i løpet av min mamma-karriere. Nå begynner det jo å bli en stund siden, så det er ikke umulig at jeg har fortrengt en og annen våkenatt pga. tenner eller sykdom, men i det store og hele, så har det jeg har måttet oppleve av søvnmangel heller dreid seg om min kjære manns snorking, mildt stress i forbindelse med ny jobb eller bekymringer om tenåringer.

Førstemann la listen. Vi kaller henne fortsatt murmeldyret. Hun sov rundt fra ca. 6 uker. Jeg ammet henne i elleve tiden før jeg la meg, så sov hun til ca. seks neste morgen, hvorpå jeg tok henne inn til meg, ammet henne igjen, og så sovnet vi igjen begge to, og sto opp i halv  ni-tiden. Så sov hun igjen et par timer mellom 11 og 13, og igjen en time eller to ca. 16, og så la hun seg igjen i 20-tiden. Vi holdt på å bygge nytt hus, og pappa'n dro ofte rett fra jobb til det nye huset og styrte med maling og tapetsering. Da han kom hjem igjen sånn i halv elleve tiden på kvelden, så hadde han jo ikke sett henne hele dagen. Så da VEKKET han henne for å leke en liten halvtime - og så la hun seg igjen og sov. Null problem. (Og stikk i strid med alle ekspertråd)

Jeg skjønner jo at dette ikke er helt normalt. Men det var virkelig en velsignelse i forkledning. Jeg ble nemlig gravid igjen etter tre måneder (!), og var ganske trøtt selv...

 

Eldstemann fortsatte sovemønsteret sitt mer eller mindre, også etter at jeg sluttet å amme og lillebror kom til verden. Lillebror sov ikke fullt så mye, men etter noen få måneder hadde de omtrent samme rytme. Våknet i halv ni tiden, sov et par timer på formiddagen, kanskje en liten lur på ettermiddagen, og så i seng i åttetiden på kvelden.

De sov på eget rom fra ca. 4 måneder. De delte også rom. Jeg var nok påvirket av mine egne foreldres rutiner rundt leggetid og soving, og det falt meg ikke inn at de kunne komme til å våkne om nettene.

Da eldstemann var 4 og et halvt, kom tredjemann. Og så fjerdemann 15 måneder senere. At de to siste var så tette, var hakket mer planlagt enn de første to. Vi så nemlig hvor stor glede de første to hadde av hverandre. De siste to sov like godt som sine to eldre søsken. Men nå var de to eldste så store at de kunne klatre ut av sine egne senger - og det gjorde de. De vekslet på å komme inn til oss og sove videre med oss,  (Tenk - vi drev med samsoving uten å vite hva det var!) eller å klatre oppi sengene til hverandre og sove videre der.

I noen år var det ikke uvanlig for oss å våkne om morgenen og finne mellom fire og seks personer i sengen. Søvnkvaliteten var kanskje ikke alltid optimal, men vi sov. Det var like vanlig å finne dem i hverandres senger. Og det var helt greit.

 

Jeg skal derfor ikke komme med masse råd om soving og hvordan man takler nattevåk - men jeg har tenkt en del på dette i det siste - og er egentlig mest nyskjerrig på om det har skjedd en endring i barns søvnmønster generelt de siste årene, eller om det er internett og bloggverden som gjør at vi nå deler nattevåkingen med hverandre, og at det dermed bare virker som det er flere barn med sovevansker nå enn før?

Jeg har en kollega som har en treåring og en baby på ni måneder. Han og kona har ikke sovet en hel natt siden førstemann ble født. Førstemann ville aldri legge seg, og var ekstremt utholdende. Og hun våknet svært tidlig i tillegg, når hun først hadde sovnet. Nestemann legger seg greit, men sover bare et par timer, før hun våkner og holder det gående i timesvis. Hun våkner også ekstremt tidlig, gjerne i femtiden om morgenen - og er klar for en ny dag. Jeg er full av beundring for dette paret som ser ut til å fungere greit til tross for ekstremt lite søvn over lang tid. Jeg ville helt seriøst sannsynligvis ha tørnet.

Det er ikke for ingenting at søvnmangel regnes som en av de aller mest effektive torturmetoder, og det er en kjent sak at søvnmangel kan utløse psykotiske episoder.

Jeg googlet 'children who don't sleep', og ramlet innom blogger og nettsteder med hundrevis av desperate foreldres beretninger om 'å ha prøvd alt', om medisinering av småbarn, om testing av all slags dietter, om innleiing av 'natt - au-pairer' for å få et par netter uavbrutt søvn.

Jeg fant teorier om autisme, om gluten-intoleranse, om ADHD, om overstimulering av småbarn. Jeg fant nettbutikker som tilbød alt fra magnet-plaster til soveposepysj .  Og jeg forstår at det er et stort marked der ute...

Jeg har også de senere årene lest en del artikler (f.eks. her og her) som forteller om flere og flere foreldre som trenger hjelp og veiledning i forhold til det å få barna til å sove. Er det blitt verre nå enn før, eller er det bare blitt mer stuerent å be om hjelp? Eller kanskje vi har større forventninger til foreldrerollen og hvordan vi skal takle den? Har vi som samfunn et større behov for å få stilt diagnoser?

Og hva med nasjonale forskjeller? En interessant artikkel i Psychology Today tok for seg den store forskjellen mellom antall ADHD diagnoser i USA i forhold til Frankrike. Jeg undrer meg på hvor Norge ville plassert seg på skalaen?

I fjor høst passet jeg nevøen min og niesen min på henholdsvis tre og ett år en langhelg. Ettåringen sover lett og våkner en del om nettene. Jeg var helt utkjørt etter en helg. Jeg tør ikke tenke på hvor sliten søsteren min og mannen må være!

Jeg skulle ønske jeg hadde en 'one size fits all' løsning til henne og alle de andre som sliter der ute, men det er vel slik som overalt ellers: Barn er forskjellige. Noen trenger mer søvn enn andre, og heldigvis, så vokser de fleste barn av seg 'våkne om natten' greiene etter hvert.

Men nå er det leggetid for denne tenåringsmammaen. Ungene legger seg nok etter meg, de begynner sent på skolen i morgen, og styrer seg selv... Det er nemlig lenge siden det ble slutt på 'voksentid på kvelden'!

Jojos bittelille Tokyo guide



Tokyo Tower - Tokyos svar på Eiffeltårnet

Tokyo var kanskje ikke det første stedet jeg tenkte på da vi skulle planlegge en tur for å feire sølvbryllup, men det var der vi havnet, og det var faktisk helt topp!

18-åringen ga oss klar beskjed før vi dro:

Ikke bli drept av atombomberaketter fra Nord Korea.
Ikke vær teite turister. (!)
Kjøp noe kult.

Den nordkoreanske trusselen viste seg å være noe overdrevet. Japanerne har vent seg til trusler fra den kanten, og selv om  de riktignok satte opp rakettvern, så virket de ikke særlig bekymret ellers. Dermed slappet vi av.

Fuglemating i Ueno park

 

Teite turister derimot, der strøk vi med glans. Vi var rimelig synlige i terrenget, vi var sikkert høylytte og barbariske (i japanernes øyne) og kameraet var fremme til enhver tid.

Teite Turister

 

Shopping i Tokyo var en blandet fornøyelse. Du bør helst ikke ha mer enn størrelse 38 i sko, og størrelse small i klær hvis du vil finne noe å ha på deg. Japanere er små. Og slanke. Jeg følte meg diger der. De har absolutt alt, fra de dyreste luksusmerkene til det billigste kinajuggelet og alt i mellom. Prisnivået var lavere enn hjemme i Norge er på det aller meste, noe som overrasket oss litt.

Japansk design - rene linjer, avdempede farger

Jeg har jo i utgangspunktet selvpålagt shoppestopp, men hadde innvilget meg selv dispensasjon i Tokyo. Det kunne jeg nesten spart meg. Jeg fant en del nydelig japansk design - både i klær og sko - men alt var for lite til meg. Så det ble med et par vesker.

Genten - Japanske vesker i italiensk skinn

 

Og noen bukser  og linskjorter fra kjedebutikker som Zara og Uni Qlo som hadde litt større størrelser. Den japanske klesstilen veksler mellom overdrevent supersøtt (tenk japansk animestil), til klassiske rene linjer. (Mye svarte drakter...) Bildene under er fra et 7 etasjes kjøpesenter i Shibuya som utelukkende hadde boutiques rettet mot unge, japanske jenter i alderen 12-25... Lydnivået var helt hinsides. Jeg syntes synd på de som måtte jobbe der hele dagen. Hver enkelt butikk spilte egen musikk, og prøvde tilsynelatende å overdøve hverandre. Fryktelig.

 

 

 

Tokyo er STORT. Og veldig folkerikt. JB kalte det en fascinerende maurtue. Ikke feil beskrivelse det.

Shibuya Crossing

Men det er velfungerende og sivilisert, rent og ryddig og smidig. Jeg bekymret meg på forhånd for å tråkke i salaten i forhold til alle reglene for god oppførsel, men japanerne er uendelig tålmodige med utlendinger - i hvert fall tilsynelatende.
Maken til hensynsfulle, høflige, omtenksomme og smilende mennesker skal du nemlig lete lenge etter.

 

 

 

Tokyo er en by full av kontraster. Hypermoderne skyskrapere vegg i vegg med søte små japanske hus og templer. Reguleringsplaner er visst et fremmedord. Men det fungerer likevel. De har også vært veldig flinke til å bygge og opprettholde flotte parkanlegg overalt. Det var mange grønne lunger, og de ble flittig brukt.

 

 

 

Det var overraskende lite privatbilisme i Tokyo. Kollektivtrafikken sluker unna millioner av reisende hver dag, punktlig og ustanselig og rimelig. Dermed var det stort sett bare nyttetrafikk å se på veiene, og halvtomme parkeringsplasser. Det er dessuten ikke lov å eie egen bil, med mindre du har egen parkeringsplass. Med noen av verdens høyeste priser på eiendom, så gir svaret seg selv.

Tog-kartet på Shinagawa Stasjon

 

Togsystemet er intuitivt og enkelt å bruke, og vi reiste på kryss og tvers av hele Tokyo uten problemer og fikk sett alt fra parker til museer, markeder og shoppingområder med et minimum av forvirring og stress. Hotellet vårt lå i Shinagawa (den røde pilen på kartet). Perfekt utgangspunkt for sightseeing og shopping. Hotellet var stort (2000 rom) og hadde alle slags fasiliteter. Små rom (litt sånn som i New York og London) men det var rent og fint og komfortabelt.

Man kan spise sushi hver dag hele dagen om man vil. Men det er rikelig av andre alternativer også. Og som tidligere nevnt: rimelig og bra. Jeg fikk god trening i å spise med pinner, og gleder meg til å prøve meg på sushi hjemme etter hvert også. Har nemlig vært litt pysete der.

 

 

Japanerne leser og skriver engelsk bedre enn de snakker og forstår det. De har dessuten et enormt informeringsbehov, og det mangler ikke på skilt og formaninger med lange og til dels hysterisk morsomme direkte oversettelser.

 

Siden vi reiste midt i april, håpet vi å treffe på kirsebærblomstringen. Vi var akkurat noen dager for sene - våren kom tidlig til Tokyo i år. Men noen spredte blomstrende trær så vi likevel. Jeg kan absolutt forestille meg at det er litt av et syn når alle blomstrer på en gang.

En av dagene tok vi hurtigtoget Shinkansen til Nagoya, 400 km unna Tokyo. Det var unnagjort på halvannen time. (!) Der kunne jeg tilbragt adskillig flere timer enn vi gjorde - særlig etter at jeg dumpet bort i et vintage butikkområde der de også solgte brukte kimonoer og yukataer! Jeg kjøpte med meg en silkeyukata, en håndsydd silke kimonojakke og tre magebelter for til sammen 4000 yen! (Litt under 500 nok)

Japanerne har lave fødselstall. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg så flere hundevogner enn barnevogner. Det er tydelig at mange velger å få seg hund - i stedet for barn. Og det manglet ikke på hundeutstyrsbutikker, for å si det sånn.

 

 

 

 

 Vi la også merke til at søppeldunker omtrent var totalt fraværende. Likevel var det ingenting søppel å se noe sted. Ditt søppel er ditt ansvar. Du tar det med deg. Ikke engang sigarettsneiper hiver man fra seg på gaten. Ingen drikker eller spiser på farten heller. Og toalettene er et kapittel for seg. Med spyling og rislelyd eller musikk for å overdøve 'dolyder'. Og offentlige toalett var alltid utrolig rene og fine... Fellesskapstanken og hensynet til menneskene rundt deg gjennomsyrer hele kulturen.

Jeg ble i det hele tatt enda mer fascinert og imponert av Japan enn jeg var fra før, og kunne godt tenke meg å dra tilbake. Men da vil jeg gjerne til Kyoto, for å se noe mer av det opprinnelige og tradisjonelle Japan.
 

Plastkarper som vaier i vinden

 



Solnedgang og utsikt fra Tokyo Tower

 

Brudefølge ved Meiji Helligdommen

 

Tokyo tempel - vi fikk skvist inn en ettermiddag der. Det var nabobygget til den norske ambassaden, der vi fikk lunsj og orientering om den norske ambassadens arbeid i Japan og den sikkerhetspolitiske vurderingen. Kjempeinteressant.