Prosjekt Kjøkken 2014

Før: Modent for utskiftning.

Hvis  noen synes det har vært litt (veldig)stille på bloggfronten i høst, så stemmer det bra. I høst gikk vi nemlig igang med et svært etterlengtet og overskredet oppussingsprosjekt. Allerede i 2010 skulle vi igang, men den gangen ble planene forpurret av støyskjermen.

Støyskjermen ble bra den, og var verdt både innsatsen og pengene. Vi bruker hagen mye mer, og støyskjermen gjør jobben sin, og den er veldig fin. MEN det gjorde at vi måtte vente med kjøkkenet. 

En stund så tenkte vi at vi var nødt til å bruke en interiørarkitekt, siden vi skulle rive bæreveggen mellom kjøkken og stue. Vi tenkte dessuten at det kunne være lurt å få hjelp med fargevalg og helhet. Men til slutt  så endte vi opp med å stole på kjøkkenplanleggerne. 

Fordelen med at prosjektet dro sånn ut i tid, var at vi ble veldig enige om hva vi IKKE ville ha. Mange skryter av IKEA kjøkken, og vi er da også  kjempefornøyd med IKEA kjøkkenet vi installerte i sommerhuset på Bjergøy for fem, seks år siden. Så vi prøvde. Vi dro innom IKEA to eller tre ganger i et forsøk på å finne et IKEA kjøkken vi kunne like og leve med, men det var liksom ikke full klaff. Så vi bestemte oss for å be om tegninger fra tre leverandører. Vi gikk til HTH, Sigdal og Norema, som alle er ganske like pris - og kvalitetsmessig. Forklarte hva vi ville, hva vi ikke ville, og ga dem målene, og så ventet vi. Forslagene var ganske like. Plasseringen av dører og vinduer begrenset tydeligvis mulighetene noe, og så lenge vi ikke var innstilt på å endre hele romløsningen i første etasje, så ga løsningen seg litt selv. Vi likte best løsningen fra Norema, og etter et par runder med kjøkkenkonsulenten vår Camilla, landet vi på et forslag. Vi var overraskende samstemt i valg av kjøkken, benkeplate, gulv og hvitevarer.

Dette var faktisk allerede i april. Vi ønsket ikke levering før etter ferien, og avtalen var levering i slutten av august. Men det var nok av ting å klargjøre før kjøkkenet skulle monteres...

I begynnelsen av august lagde vi en plan. Og vi holdt faktisk tidskjemaet - ihvertfall på det vi hadde kontroll på. Vi begynte med å rydde ut av og rive det gamle kjøkkenet.

Helt utrolig hvor mye greier jeg hadde i skuffer og skap...

Til å begynne med var jeg ganske systematisk og ordentlig. Det gikk fort over...

 Så rev vi veggen, og satte inn en stålbjelke der veggen hadde stått.. Det innebar litt mer jobb enn vi trodde på forhånd. Blant annet måtte vi rive en del av en murvegg som stakk ut fra pipen, og pipen måtte pusses på nytt.

Vi fjernet den gamle vedoven, og satte inn en ny, nettere og mer effektiv.

Den gamle ble vi kvitt på FINN.no på 20 minutter. 

Den gamle ovnen er borte, og bare støttene til bærebjelken står igjen der veggen sto. 

Vi rev all tekstiltapeten i stuen og fjernet listen som var midt på veggen hele veien rundt rommet. Dermed virket rommet med en gang høyere under taket.

Heldig for oss var det skolestreik de første dagene etter skolestart, så Jonah hadde god anledning til å hjelpe til. 

 Helsparklet og pusset og malte.

Fjernet gulvteppet i stuen og og flisene og laminaten på kjøkkenet.

Mange lag med tapet og maling dukket frem. Jeg kan såvidt huske den turkisblå fargen fra da jeg besøkte Johannes for aller første gang i 1987.

 La nytt paneltak på kjøkkenet,

 Rørlegger flyttet så rørene og avløpet fra veggen mot gangen til ytterveggen på kjøkkenet. Vi hadde elektriker inne som la opp nye punkter og satte opp spoter på kjøkkenet og fikset spotene i stuen som ikke har virket på flere år.

Vi støtte på en fuktskade over karnappvinduet i tv-stuen som måtte utbedres og fikses, og som forsinket oss et par dager. Det var et lite hull i taket som vi ikke var klar over. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

 Så la vi nytt gulv i hele første etasje, og etterhvert i trappen og gangen oppe og på soverommet vårt.

Ny klebersteinsovn på plass. 

Under teppet i trappen fant vi to linoleumslag. 

Før listverket er kommetpå plass, men så mye bedre enn før...

Johannes gjorde veldig mye selv, men vi hadde både malere, murer og tømmermann med. Min oppgave har stort sett vært å rydde og feie og rydde og feie og vaske og rydde og feie litt til. Og være håndtlanger for Johannes og å panellakkere listverk. :-)

Vi valgte å få kjøkkenet ferdigmontert og det er vi veldig glade for i etterkant.

Tre mann brukte tre dager på jobben, og hadde Johannes gjort det selv mener han at det ville tatt ham tre uker... Jeg tror ikke det ville vært så ille, men det var greit å slippe.

Det tok ytterliger et par uker før benkeplaten var på plass. Den ble nemlig laget og skåret til først etter at kjøkkenet var montert.

Etter at kjøkkenet var ferdigmontert, gikk Johannes faktisk igang med å male dører og vinduer og listverk både oppe og nede. Ingen liten jobb. Og først et par uker før jul kom en ny hylle og lesekrok på plass der pianoet sto før, og bildene på veggen.

Heeeelt ferdige er vi ikke, og det ble vi heller ikke til jul, som var målet. Vi ble nemlig ikke helt happy med plisségardinene vi valgte til stuen, mer om det litt lenger nede.  En ny spisetue og ny lampe over salongbordet står også på ønskelisten, men det får komme litt etterhvert.Vi har sett et par vi liker, men de har rett og slett vært for dyre.

Da jeg  fjernet laminatgulvet på kjøkkenet fant jeg en gammel avis fra desember 1990. Så kjøkkenet var enda eldre enn jeg trodde! Jeg hadde nemlig et par blaff underveis da jeg tenkte at det kanskje var litt råflott og unødvendig å bytte det ut. Men 24 år er helt greit.

Vi er kjempehappy med det nye kjøkkenet, særlig benkeplaten og 'halvøya', og gulvet. 

Jeg ville ikke ha teppe eller tregulv eller laminat eller fliser. Så da ble det korkvinyl - det ser ut som tre, er varmere  og mykere enn laminat, utrolig enkelt å holde rent, og tåler mye mer enn parkett. Helt uslåelig!

Jeg har ganske mye mindre skapplass nå enn før, men det var greit å renske ut og ta vekk alt jeg ikke brukte. Hvor mange store glassboller trenger man egentlig? For ikke å snakke om krus og vaser og kakeformer? Jeg er heldig som har en stor og god matbod der jeg kan oppbevare ting som ikke brukes så ofte, så det har gått over all forventning.

Kjøkkenet er godt å jobbe i, det går kjempefort å rydde opp, og det er plass til at flere enn en person kan holde på der inne uten at det føles klaustrofobisk. 

For å beskytte veggen bak vasken og koketoppen, valgte vi en tapet fra Photowall.no, med herdet glass utenpå, som lett kan skrus ned når/dersom vi får lyst å forandre tapeten. Men jeg elsker den, så det blir nok lenge til..

Og så må jeg få skryte litt av Interiørservice i Hillevåg, Forrige gang vi pusset opp stuen, ca 14 år siden (!), så fikk vi laget plisségardiner til alle vinduene i stuen. Vi har vært veldig fornøyd med dem, så vi dro dit igjen, for å få hjelp til både kjøkkenet, spisestuen og karnappvinduet, samt gangen og soverommet vårt oppe. en kjempehyggelig konsulent kom hjem med prøver og tok mål og vi ble raskt enige om farger og gardintyper. Men stor var vår forbauselse da vi kom hjem den dagen de hadde montert dem, og oppdaget at listene til de nye mørkeblå plisségardinene var hvite! De 14 år gamle som vi haddde fra før, hadde listverk i samme farge som stoffet - og vi tok det for gitt at det samme ville gjelde nå. Vi hadde ikke snakket om listene en gang. På dagtid er det ikke så merkbart, men når det ble mørkt så ble det voldsom kontrast mellom de mørkeblå gardinene og de hvite listene. Det var rett og slett ikke fint. Etter noen uker der vi prøvde å venne oss til det, så tok jeg mot til meg og ringte dem og forklarte hvordan jeg hadde trodd at listene ville være samme farge som gardinene, og om det var mulig å skifte listene?

Det dreier seg om 6 vinduer og plisségardiner som alle er spesiallaget på mål. Dessverre så viste det seg at listene ikke lenger lages i alle fargene som gardinene kommer i.(Og det gikk uansett ikke an å skifte dem ut.) De lages bare i fem standardfarger: hvit, svart, antrasitt, aluminium og en til. Ingen av dem ville vært fine til blått. De aller fleste har jo hvite lister rundt vinduene, og dermed går det som regel alltid greit med hvitt. Men våre lister i stuen er trehvite panellakkerte, og er samme farge som gulvet og taket.  Vi vurderte i et lite øyeblikk å male listverket hvitt, men slo det fra oss.  Konsulenten hadde heller ikke tenkt tanken. Men bare noen minutter etter at jeg hadde snakket med dem, ringte hun meg tilbake og sa at dette skulle de selvfølgelig fikse, og vi skulle få helt nye gardiner med den fargen lister som vi ønsket!

Siden ingen av listene ville bli fine til blått, så valgte vi å ta samme farge gardin som vi har på kjøkkenet. En slags greige, som går fint med hvitt på kjøkkenet, fordi listverket der er hvitt. Men i stuen er det idag altså blitt montert helt nye plisségardiner med antrasittlister, som står fint til det trehvite listverket.

Snakk om å overgå forventninger!

Etter å ha feiret Jul og Nyttår med fullt hus og mange gjester, kan jeg trygt konstatere at kjøkkenet er alt jeg håpet på og mer. Virkelig verdt å vente på!

Hår og sånn

Som  nevnt i forrige blogginnlegg, har Celine omsider oppdaget at de naturlige krøllene hennes ikke er en skjebne verre enn døden... Det har tatt lang tid. 24 år for å være eksakt. Og dessverre, så er det nok mye min feil.

Jeg har nemlig ikke vært verdens beste eksempel når det gjelder å 'embrace my curls'. Det er relativt sannsynlig at dersom glattetenger hadde eksistert da jeg var yngre, så hadde jeg gått rundt med kleopatrasveisen jeg alltid drømte om. Blankt, glatt, RYDDIG hår var ønskedrømmen.

Katie Holmes Drømmebob

Istedet hadde jeg en diger mopp på hodet - en diger, brusete, uregjerlig og lite samarbeidsvillig manke - syntes jeg selv. Og det hersker liten tvil om at latskapen min nok har reddet meg fra mange timer med føner og rundbørste og antipermanent. (Det finnes faktisk!)

Noe sånt, ja. 

På samme måte som livet leves i faser (ungdom, ung voksen, småbarnsmor, 'empty nester'...), så lever håret også sine faser. Hår har visstnok en 7 års syklus - og dette stemmer ganske bra med min egen erfaring.

Fra jeg var baby til jeg var ca. 7 år, så var håret mitt relativt ukrøllete. Fra 7 til 14 hadde jeg en del fall. Men fra 14 til ca. 21 hadde jeg rett og slett krøller. Nesten korketrekkerkrøller. Krøllene fortsatte hele neste syklus også, og jeg tok både permanent (?) og klippet pannelugg. Note to self: Don't. Da jeg var 29 klippet jeg meg kort.  Jeg levde i en eller annen villfarelse om at man ikke kunne ha langt hår etter fylte tredve. Det var dessuten mer praktisk. Men fint var det ikke.  Jeg leste et sitat nylig: 'I have made many mistakes in my life. Most of them haircuts.' Amen.

Da jeg omsider lot det vokse ut igjen, var håret blitt litt sånn midt i mellom. Krøllete når det var nyvasket, ellers bare voluminøst og brusete med noe fall. Og selvfølgelig måtte jeg jo ende opp med å bo på Vestlandet, med høy luftfuktighet og mye vind. Bring on the Frizz!

Selfie med sinnarynke, i Thailand. 

Nå bruker jeg så mye produkter i det at jeg er litt usikker på hvordan håret mitt er 'naturlig' - men jeg har inntrykk av at det er blitt noe tynnere med årene, litt mindre uregjerlig og at krøllene som er der trenger litt hjelp dersom de skal gjøre noe av seg.

Jeg har èn søster. Og hun har selvfølgelig det blanke, glatte, tunge, nydelige håret jeg alltid har ønsket meg. Og hun har selvsagt alltid ønsket seg krøller. Sånn er det jo.

Min søster med nydelig, langt, blankt hår. Og broren min, som har enda mer krøller enn meg.
Afro nesten, hvis han lar det vokse litt. 

JB hadde krøller i tenårene, så barna våre er arvelig belastet. To av guttene sørger for å holde håret superkort, så ikke krøllene synes.

Med Benjamin. Korte krøller.

Minstemann har det noe lenger, og det er tykt og blankt og har ganske mye fall.

(Siden jeg skrev utkastet til dette blogginnlegget har Jonah faktisk klippet det ganske kort.
På sidene. Men langt på toppen. )

Celine har i mange år glattet sitt lange krøllete hår, eller hatt det i en stor korketrekkerkrøll i hestehale, men er altså nå i ferd med å slippe det fri. 'Release the Cracken!' - som hun sier. Jeg synes selvsagt at hun er nydelig med både naturlige krøller og glatt hår - men er tilbøyelig til å være enig med henne i at krøller kler personligheten hennes bedre. ;-)

Simen og Celine, med henholdsvis veeeldig kort hår og glattet hår. 

Jeg har et ambivalent forhold til mine krøller. Jeg liker det glatt, men jeg er altså for lat til å gidde å style det. Og JB liker meg best med krøller. Han synes jeg ligner på heksa i Donald med glatt hår.(Takk for den..!)

Magica von Tryll - tvillingen min når jeg glatter håret.

 ...Han har visst rett. ...

Jeg har etterhvert innsett at jeg egentlig har vært heldig som kan komme ut av dusjen, ta i litt skum eller serum og så ikke tenke mer på det...

Heldigvis har det vært en fantastisk utvikling på hårpleiefronten. Da jeg var 14 var hårskum helt nytt og revolusjonerende. De av dere som husker 80-tallet kan selvsagt ikke glemme Studio Line reklamene... Men det var også det eneste som fantes av hjelpemidler mot 'frizz'. Nå er det jo en helt annen verden!

Krølleproduktfavorittene for øyeblikket er Aussie sin Dual Personality serum, Maroccan Oil Treatment og Silky Sexy Hair Frizz Eliminator. Jeg blander dem som regel før jeg tar det i håndkletørret hår. Maroccan Oil Curly Hair Cream var en skuffelse.. Den lukter litt for sterkt etter min smak, og håret blir litt for klissete og stivt. I årevis var jeg svoren tilhenger av Kerastase sin Oleo Curl Creme. Men jeg trodde den var gått ut av produksjon, siden jeg ikke fikk tak i den i Norge lenger. Jeg ble kjempeglad da jeg så at den er å få tak i likevel!

Etterhvert har jeg forstått at hår og hvordan det fungerer med forskjellige produkter er ganske individuelt. Når jeg ser noen med særdeles fine krøller (dvs. definerte, myke, blanke...), så spør jeg ofte hva krølleinnehaveren bruker, og som regel så er det nettopp en blanding av forskjellige produkter.

Så da prøver og feiler man da! :-D

Fødsler og sånn

Jeg kom nylig over et fascinerende blogginnlegg hos Designmom, om fødselsfotografering.

For å være ærlig visste jeg ikke engang at det fantes noe slikt som profesjonelle fødselsfotografer.
Selv i disse overdokumenterte tider, så har jeg vel alltid tenkt at akkurat fødselen er vel kanskje den siste helt private sfære. Jeg har til og med nikket anerkjennende og hoderystende når jeg har lest om jordmødre som inderlig ber om at kameraer og mobiltelefoner legges vekk under og rett etter fødselen. 

Men det som slo meg da jeg leste og så på noen av disse bildene, var at nettopp fordi man hadde en profesjonell fotograf der - så kunne mamma og pappa og fødselshjelpere konsentrere seg om fødselen, og la fotografen fange øyeblikket. Kanskje ikke så helt tåpelig likevel?

Nå begynner det jo å bli noen år siden jeg fikk mine barn, og mens jeg leste om disse fødselsfotografene og så eksempler på fødsels - og nyfødtbilder, så begynte jeg å lure på om jeg engang hadde bilder fra alle fødslene.

Jeg hastet ned i stuen til albumhylla, og oppdaget at joda,  jeg hadde da noen. Men de er for å være helt ærlig, ikke så mye å skryte av, og er spredt over flere album. Så nå tenkte jeg at jeg ville samle noen av dem på et sted. Her.

Jeg har forresten alltid ment og tenkt at nyfødtbilder er absolutt mest interessante for den aller nærmeste familie - så hvorfor i all verden legge dem ut på bloggen min?

De siste dagene har jeg nemlig gjort meg noen tanker om dette med bilder og nettetikett og nettvett, etter at jeg ubetenksomt la ut et bilde av et takkekort jeg hadde fått fra en av brødrene mine på facebook (og instagram), og pent, men bestemt ble bedt om å fjerne det igjen. (Hvilket jeg selvsagt gjorde på flekken.)


Deres bryllup var deres historie å dele, ikke min. Og jeg burde selvfølgelig spurt om lov først.

Nå er de aller fleste bildene jeg legger ut bilder av landskap og hobbyprosjekter og mine egne barn. 
Men for å være helt ærlig, så har jeg igrunnen ikke tenkt så mye over at jeg kanskje burde spørre dem om lov først... (Barna altså, ikke landskapene og hobbyprosjektene...) Jeg har full forståelse og respekt for de som ikke ønsker å eksponere barna sine på nettet - men jeg har vel vært litt naiv og tenkt at så lenge de anonymiseres litt, og det ikke er bilder man ville blitt flau av eller som kunne misbrukes på noe vis - så var det greit. Men kanskje det ikke er det likevel?

Så jeg gjorde et kjapt sveip på instakontoen min og fjernet noen bilder av nieser og nevøer og venners barn som jeg har lagt ut tidligere.

Og likevel skal jeg nå legge ut de første bildene som ble tatt av alle mine fire.Og spørre om lov etterpå. He, he.

Celine kom hele 15 dager over tiden. Jeg skulle settes igang mandag 23. oktober dersom hun ikke hadde kommet selv enda, men om morgenen den 20. oktober gikk vannet. Jeg ringte mamma, fødselseksperten min som hadde født 8 barn - og spurte hva jeg nå skulle gjøre - og hun svarte leende  'Oi - det har jeg aldri opplevd, så jeg vet ikke!' Takk for den... Hodet hadde fortsatt ikke festet seg, men jeg visste ikke at jeg dermed ikke burde bevege så mye på meg pga. fare for fremfall av navlestrengen (visstnok) - så vi tuslet ut i bilen og kjørte til sykehuset. Jeg hadde ingen veer, men siden jeg var gått såpass langt over tiden, og vannet jo var gått, ble jeg lagt inn og så måtte vi bare vente. Men det skjedde lite. Etter noen timer ble det besluttet at fødselen skulle settes igang, og jeg fikk såkalt 'drypp'. Men det skjedde fortsatt ikke så mye. Ved vaktskifte på ettermiddagen spurte jeg jordmoren som gikk av vakt hvor lenge det ville ta, og hun kikket på meg og sa 'Tja - et par dager kanskje?' Ny jordmor på vakt, og jeg spør henne:'Kommer det virkelig til å ta to dager til??? ' Hun kikket på journalen min og på meg, vred dryppet opp på maks og sa 'Neida, denne ungen skal ut før jeg går hjem ikveld.' Og det gjorde hun. 21:59.

Vi visste ikke kjønnet på forhånd. Jeg ønsket meg inderlig en jente, men hadde overbevist meg selv om at det var en gutt og var mentalt innstilt på det. Da JB utbrøt. 'Det er en jente!' turde jeg nesten ikke tro ham. Hun var selvfølgelig helt perfekt, og har vært det siden. ;-)

Yndlingsbildet mitt av henne da hun var nyfødt er tatt etter ca. 10 dager. Så ikke helt nyfødt lenger egentlig.

Simen kom nøyaktig et år og ti dager senere. Termindatoen hans var litt usikker, siden vi ikke hadde noen menstruasjonsdato å forholde oss til da jeg ble gravid med ham. Jeg var faktisk halvveis i svangerskapet da jeg kom til legen og mistenkte at jeg var gravid. Legen flirte og sa: 'Så du tror du er gravid? Det tror jeg også!'. Ikke helt planlagt altså, men veldig velkommen. Selv om svangerskapet på en måte ble veldig kort, siden jeg jo ikke visste om det før jeg var i uke 19... Fødselen gikk fort denne gangen. Faktisk satt jeg på undersøkelsesrommet og spurte jordmor om fødselen egentlig var igang enda... Hun kikket på meg og svarte - 'Nja - jeg vil vel si at du skal vri deg litt mer rundt og ha det noe mer ubehagelig før vi kan si at fødselen er i gang ja - men la oss se hvor stor åpning du har først. ' Da hun oppdaget at jeg hadde 8 cm, fikk hun det travelt med å få meg inn i
fødestuen...Jeg vet ikke nøyaktig hvor lang tid det tok, men jeg vet at jeg bare hadde et par pressrier, og så var den lille prinsen hos oss.

Vi visste ikke kjønnet denne gangen heller - han lå litt krøkkete til på ultralyden, så det var umulig å se. Det var helt greit. Han var lysere enn storesøster, og helt aldeles skjønn. Vi syntes han lignet litt på en liten indianerbaby, med litt sånn haukenese, og kalte ham 'flyvende ullteppe'.

Han var en litt mer krevende baby enn Celine, men Celine hadde nok vært usedvanlig enkel - så egentlig var han nok heller en mer normal baby. Men siden jeg bare hadde Celine å sammenligne ham med, så var det ikke før jeg fikk Benjamin og Jonah at jeg forsto det...

Jeg brukte nok litt lenger tid på å 'bonde' med ham. Kanskje fordi han ikke var helt planlagt, kanskje fordi det var utrolig slitsomt å ha en ettåring og en nyfødt samtidig? Men han spiste godt, han sov godt og etterhvert ble han og storesøster uadskillelige. Og av alle mine fire er han helt klart den som har meg aller mest tvunnet rundt lillefingeren sin. Og han vet det.

Passende med inkalue på en liten indianerbaby, n'est-ce pas?

Med to små så tett, var jeg mer enn klar for en god pause. Og siden både Celine og Simen var høstbarn født i oktober, så bestemte jeg meg for at nestemann skulle være et vårbarn. Hyperfertil som jeg er, fikk jeg viljen min. Benjamin ble født 12. mars. Fire og et halvt år etter Simen.

Han hadde det heller ikke travelt. Og kom ca. 10 dager etter termin. Men hele denne fødselsopplevelsen var fantastisk. Jeg var blitt fulgt opp av jordmor under dette svangerskapet istedet for bare fastlegen, og hadde fått så utrolig god kontakt med henne. Hun var egentlig tilknyttet gynekologen jeg gikk til og jobbet bare enkelte vakter på fødeavdelingen, men jeg var utrolig heldig, og hun var på vakt den dagen jeg skulle føde. Jeg hadde dessuten øvd på pusteøvelser og var i det hele tatt bedre forberedt både mentalt og fysisk enn på de to foregående fødslene. Selv om jeg opplevde denne fødselen som den beste, så var den likevel den mest dramatiske. Benjamin hadde navlestrengen surret rundt halsen to ganger, i tilleg til rundt armen. Han ble litt stresset under fødselen, og et lite øyeblikk ble det vurdert keisersnitt. Men vi slapp det, og selv om han var veeeldig blå da han kom ut, så viste det seg at navlestrengen hans hadde vært både uvanlig lang og uvanlig elastisk - så det gikk bra.

Heller ikke denne gangen visste vi kjønnet. Denne gangen fordi vi ikke ville vite på forhånd. Vi hadde en av hver fra før, og det spilte virkelig ingen rolle hva vi fikk. Vi syntes Benjamin så ut som en liten gammel mann fra første stund, og etterhvert kalte vi ham bare professoren. Han var en skikkelig drømmebaby.

(Jeg har utviklet en teori om nr. 3 babyer - den får jeg komme tilbake til. Søskenrekkefølgeteorier er verd et et helt eget blogginnlegg!!! )

Jeg syntes likevel at å gå fra to til tre barn var mye tøffere enn å gå fra en til to eller tre til fire. Jeg brukte lenger tid på å finne gode rutiner og rytme i hverdagen. Når man har to, så er det liksom et barn pr. forelder. Med tre mangler man plutselig hender...

Jeg trodde alltid at jeg kom til å få fem barn. Men det ble ikke slik. Siden Celine og Simen hadde det så fint sammen, og jeg har flere søsken som er født med mindre enn to års mellomrom, så tenkte jeg at dersom vi skulle få fjerdemann, så kunne vi likegodt få ham fort. Maks 18 måneder etter Benjamin var planen. Og jeg fikk viljen min igjen. Jonah ble født nesten 15 måneder senere.

Under dette svangerskapet presterte jeg å spise på meg en mega soppinfeksjon, grunnet urhorvelige mengder marsipan. Jeg måtte ta en heftig pennicilinkur, som satte fordøyelsen min ut av spill i mange år etterpå... Mine usunne spisevaner (som jeg har blogget om her...) førte nok til at fjerdemann  var den største av mine fire, og den eneste over 4 kilo ved fødselen. En skikkelig plugg, som fikk navnet 'Poffen'. Han er født på selveste sankthansaften, og hvis jeg ikke tar feil, så var det den siste sankthansaften med skikkelig fint vær vi har hatt siden...

Jeg husker minst av denne fødselen, selv om det er den siste, og det er også den det er færrest bilder fra. Vi var flinkere med videokamera da han kom, så det er mere film av ham enn de andre, men færre bilder. vi visste ikke kjønnet nå heller. Han kom også ni eller ti dager over tiden. Jeg vet at jeg fikk lystgass. (Eneste gang). Jeg husker at etter-riene var fryktelige. Jonah hadde også navlestrengen rundt halsen, men 'bare' en gang. Og ganske kjapt etterpå skjønte jeg at jeg neppe kom til å få flere. Fire var perfekt. Og Jonah var så nydelig og kosete og søt og herlig at jeg umulig kunne forestille meg at det gikk an å få til noe bedre. Dessuten ble jeg mer og mer engstelig for hvert svangerskap. Med førstemann ramlet det meg ikke inn at noe kunne gå galt. Med fjerdemann nærmet jeg meg panikkangstnivå. Det hadde gått bra tre ganger - kunne det virkelig gå bra en gang til? Var ikke det å utfordre skjebnen?
Dermed ble det valp istedet, da eggstokkene mine begynte å rasle og jeg nærmet meg 40. :-)

Sånn. Like it or leave it. Mine fire fødsler komprimert og redigert og bevart digitalt for ettertiden.

Men tilbake til utgangspunktet: Ville du vurdert fødsselsfotograf?