Sommerfavoritter (Bedre sent enn aldri og sånn...)

Vi skriver november, og på bloggen har det vært lite og ingen aktivitet på en stund. Til mine 4 faste lesere (eller der omkring...) må jeg bare få beklage. Blogg er et overskuddsprosjekt, som jeg har nevnt et par ganger før.

It is what it is. Og det er ok.

Her kommer en kjapp liten oppsummering av sensommer og høst. THFI. (Thank Heaven for Instagram, for de som lurte.)

Noen få dager på Sjernarøy. Om å gjøre å klemme inn minst mulig aktivitet på de få feriedagene vi hadde der. Banjospilling, hengekøye, plukking av bringebær, milkshake, lesing, kajakkpadling og Nemiturer.

(Og dette er aller første gangen jeg legger ut en egenprodusert video på bloggen.)

Begynnelsen av august: Leir på Tromøya. 120 unge kvinner og deres ledere i en uke med teltliv, myggstikk, sol, regn, vind, morgenbad, fnising, kanopadling, vannhenting, nattskravling, hemmelige venner, bål, haik, fantastisk natur og fine minner. Glad det er overstått? Ja. Frister det til gjentagelse? Ja...

 

Soloppgang etter en heller fuktig natt i gapahuk.

Bjellandstrand, der vi hadde morgensamlingene.

 



Siste dag. Ungdomslederne synger for de yngre jentene.

 

Tid for farvel.

 

Det har egentlig vært en ganske fin sommer på Vestlandet sånn værmessig. Så det ble noen turer til Solastranden.

 

Til Nemis store glede.

 

 

 

 

Og min...

 

 

 

Etter en ganske lite treningsfylt sommer pga. det trøblete bekkenet mitt (trodde jeg), bestemte jeg meg for å komme i gang igjen. Jeg hadde vondt uansett, men jeg savnet endorfinene, og tenkte at da kunne jeg i hvert fall ha det vondt for en grunn. Begynte forsiktig med joggeturer rundt Mosvannet, og sakte men sikkert tilbake til Store Stokkavann.

 

 

 

Mosvannsparken.

Men MR'en som ble bestilt i juli og utført i september, (da jeg egentlig begynte å føle meg ganske bra igjen), viste en stor prolaps, skiveutglidning og slitasje. Og satte dermed en effektiv stopper for joggeturene for en stund. Men styrketrening, stabilitetstrening og bevegelighetstrening går bra. Så da gjør jeg det.

 

 

 

Min nye drikkeflaske. Guttene stjal Imsdal flaskene mine hele tiden, så da måtte det bli en rosa en. (Drastic circumstances call for drastic measures. So far, so good.)



 



Sommerens yndlingsbøker fikk jeg fra mamma. En ny yndlingsforfatter: Lisa Genova.
Jeg leste to bøker av henne i sommer. 'Still Alice' og 'Left Neglected.' Begge var bøker som satt i hodet og hjertet lenge etter at jeg hadde lest dem. Anbefales... Og nå vet jeg hva mamma får til jul. :-)

 

På 'tur' med Nemi, og en god bok...

 

 

En helg i oktober var Johannes, Nemi og jeg inne på Bjergøy. Det er litt merkelig, men ganske fint, å være 'alene' sammen der inne. :-)

 



 

Nemis ansiktsuttrykk når hun innser at vi skal hjem igjen... Hun depper alltid i et par dager etter hjemkomsten. Bjergøy er himmelen for henne, selv om hun sliter med alvorlig separasjonsangst når vi er der. Vi kan ikke gå fra henne i det hele tatt.

 

 

Vi plukket store mengder bjørnebær,

 

Klippet plenen og buskene, og nøt de siste rosene.

 

 

Ranya viste noen av maleriene sine på en utstilling i oktober, og selv om dette bildet er litt utydelig, så er det et av mine absolutt favoritter. Det er deilig å se henne skape ting igjen.

 



 

 



Til slutt... Min nye utsikt på kontoret. Jeg begynte i ny stilling i samme firma i begynnelsen av september, og stortrives. Etter så mange år i 'front', er det herlig å få jobbe mer i kulissene. Jeg lærer masse, føler at jeg verdsettes og har en viktig funksjon i bedriften. 

 



 

( Jada, det er facebook til venstre, men jeg lover, det er unntaket, og ikke regelen. Det er rett og slett for travelt til at det skjer for ofte... )

 

 

 



Og så var en ny helg over. Johannes sin bursdagshelg og farsdag  faktisk. Ukene flyr... så banalt. Men dog. 

Sticks and Stones?

Idag hadde jeg tenkt å legge ut et koselig innlegg om hunden vår Nemi, med fine bilder fra en vinterkald strand badet i sol.

Men så leste jeg dette og så så jeg denne:

Og åtteåringen i meg gråt.

Source: pinterest.com via Joanna on Pinterest

Og mamma'n i meg ble litt fortvilet.

Hvordan få den oppvoksende generasjon til å forstå hvor stor skade ord - sagt eller skrevet  - kan gjøre?

Jeg overlevde. Jeg er her fortsatt. Jeg har prøvd å formidle til mine egne barn hvor viktig det er at de bygger opp istedet for å rive ned - men har de forstått - egentlig? Er det mulig å forstå, uten å ha opplevd det selv?

Ingen foreldre ønsker jo at ens egne barn skal utsettes for krenkende ord eller handlinger - ikke engang for å få dem til å forstå hvorfor de ikke må være den som krenker.

Så hvordan?


In English:

Today I had planned  a pleasant post about our dog, Nemi. Complete with beautiful pictures from a cold, but sunny, winter beach.

But then I read an article in our local newspaper about bullying, and I saw this video.

And the eight year old inside of me wept.

And the mother in me despaired.

How does one make sure that the youth and children really understand how much damage words - both written and spoken - can do?

I survived. I'm still here. I have tried to teach my children how important it is to build up, and not to tear down. But have they really understood? Really? Is it possible to really understand without experiencing it yourself?

No parent would want their own child to be a victim of bullying. Not even to teach them a lesson.

So how, then?

Designerplagg og oppfattet verdi

Da jeg var i London i begynnelsen av november ifjor var jeg bl.a en tur innom yndlingsmuseet mitt; The V & A. De kaller seg selv 'the world's greatest museum of art and design' og det med god grunn.
Utstillingen som lokket mest akkurat denne gangen var 'Ballgowns - British glamour since 1950'.

Stor var forbauselsen min da jeg kom inn og den aller første kjolen som sto utstilt var en oransje drøm av en designer ved navn Yuki. Jeg kikket rundt og lurte på om de andre besøkende hadde hørt gispet mitt...

Fra jeg var ett år til jeg var ca. syv bodde familien min i London, og pappa livnærte seg som fotograf. En gang hadde han et oppdrag for en relativt ung og ukjent japansk designer ved navn Yuki, og mamma var faktisk med på fotoshoot som modell.

(Jeg har ikke tilgang til de bildene, men her er et av min fantastisk vakre mamma, tatt omtrent samtidig, tidlig syttitall.)

Som betaling fikk hun to kjoler og en topp. Den ene kjolen og toppen var hvite, og den andre kjolen var en fotsid knallrød flagrende sak. Selv om hun faktisk var skuespiller av yrke, ble det lite skuespilljobbing etter at hun fikk barn (8 faktisk!) og etterhvert flyttet til Norge - og dermed tror jeg at kjolene kun ble brukt ' skikkelig' èn gang hver. Den hvite på filmfestivalen i Cannes med Pappa en gang, og den røde på et kostymeball. Kjolene havnet etterhvert i 'kle seg ut boksen' vår, og jeg har mange gode minner der jeg vandrer rundt i leiligheten i hvit, fotsid gallakjole og sølvfargede platåsko. (Det er kjempetrist at det ikke finnes bilder...)

Foreldrene mine flyttet på seg med jevne mellomrom, alle de 8 barna vokste opp og flyttet hjemmefra, og i forbindelse med en av flyttingene fikk jeg en del av kle seg ut klærne, siden jeg nå hadde barn som faktisk var i kle seg ut alder. Ikke kjolene. Snufs. De var blitt ødelagt av et museangrep et par år før. Men toppen havnet hos meg - og er blitt brukt av våre barn både til romfarerkostyme og englekostyme. Den er ikke hvit lenger. Den er både hullete og flekkete og heller mer mot gult.

Men nå som jeg vet at Yuki design er museumsverdig har jeg reddet den ut fra kle seg ut kommoden og hengt den på utstilling på hobbyrommet mitt.

Sånn. Rart, ikke sant, hvordan man kan endre oppfatning av en gjenstands verdi så brått?

PS. Det var fotoforbud på utstillingen - derfor ingen bilder derfra - men klikk på linken og se videoen. Skikkelige drømmekjoler!

Pain is inevitable, growth is optional.

Det er jo en klisjé, men det er sant likevel. 'Det er i motbakke det går oppover'. 'What doesn't kill you makes you stronger', 'Motgang gjør sterk'... Men det er ikke til å komme unna at det er slitsomt mens det står på.

Jeg har ikke blogget på lenge. Blogging er litt sånn overskuddsfenomen, og når det butter, så virker det litt 'frivolous' å bruke tid på blogging. Og har jeg nå egentlig noe fornuftig å meddele?

 Det er mange rundt meg som trenger litt ekstra støtte og omsorg og kjærlighet for tiden. Det gjør godt å kunne være der for dem, samtidig som det er vondt føle seg hjelpeløs i forhold til utfordringene de sliter med. Og samtidig som det bringer oss nærmere som en familie(og det ville jeg ikke vært foruten), så er det ikke alltid like lett å se lyset i enden av tunnelen.

Da blir det enda viktigere å ha fokus på alt som er bra. Alt som gleder. Alt som er vakkert. Alt som vi har å være takknemlige for. Og det er mye.

'Pain is inevitable. Growth is optional.'

Johannes og jeg var på James Taylor konsert for et par uker siden. Og da ble jeg minnet på en av mine favorittartister fra tiden før vi giftet oss: Carly Simon. Jeg fant fram til et av yndlingsalbumene mine av henne på Spotify, med en av yndlingssangene: 'Coming around again', og måtte smile for meg selv da jeg hørte teksten: 'Don't mind if I fall apart- there's more room in a broken heart'. Så sant.  Begrepet 'et sønderknust hjerte og en angergiven ånd' har fått litt mere mening nå...

2 helger i året...

...er det tid for Generalkonferanse. Da samles kirkens over 14 millioner medlemmer i kirkebygninger, foran tv'er, radioer og pc'er verden over, og får se og høre utvalgte budskap fra kirkens øverste ledere. Høstens konferanse gik av stabelen sist helg. Johannes og jeg var på Sjernarøy, og etter å ha tatt opp båten for vinteren, så satt vi på terrassen, pakket inn i pledd, og hørte på konferansen på I-phonen hans,  som vi hadde koblet opp til et par mobile høytalere. Det er jo ikke helt som å være tilstede i konferansesenteret, men ganske fint likevel!

 

Jeg elsker å lytte til disse inspirerte kvinner og menn, som uten unntak inspirerer og veileder og

 oppmuntrer meg til å bli en bedre mor, en bedre hustru, et bedre medmenneske...Og det beste er at jeg kan se og høre og lese alt om igjen og om igjen, så mye jeg vil i månedene fremover. Og det vil jeg!

Men ingen har beskrevet konferanseopplevelsen bedre enn Lori.  Hvis du ikke har vært innom bloggen hennes enda, så anbefaler jeg den på det varmeste.


Talen som gjorde mest inntrykk denne gang var nok denne:

 

Men hvilken som blir min favoritt vil nok endre seg flere ganger etterhvert som jeg hører på dem igjen. 

Jeg er utrolig glad og takknemlig for Evangeliet i livet mitt, og generalkonferansen forsterker den følelsen hundrefold!